Anmeldelse: Løvekvinnen

EKSTRAORDINÆR HISTORIE: Løvekvinnen byr på en historie helt utenom det vanlige om annerledeshet, isolasjon og ensomhet.

Løvekvinnen er en imponerende film på mange måter, men når ikke helt fram på det eksepsjonelle viset som den har potensial til. Men ekstraordinært sminkearbeid, flott foto og flere gode skuespillerprestasjoner sjarmerer kraftig.

Løvekvinnen er en film jeg har hatt store forventninger til. Dette er en Skandinavisk storfilm fra regissør Vibeke Idsøe, mest kjent for Jakten på nyresteinen (1996). I tillegg til å ha regi på Løvekvinnen er det også hun som har skrevet filmens manuskript med utgangspunkt i Erik Fosnes Hansens roman med samme tittel.

Det første som møter oss i filmen er en gammel togstasjon en kald vinternatt tidlig på 1900-tallet. Togets ruvende posisjon i bildet i tillegg til tidspassende bygninger og bekledning kan ikke annet enn å sjarmere, og fotoarbeidet er utført på godt vis. Det er den danske fotografen Dan Laustsen som kan ta æren for dette. Laustsen har tidligere vært fotograf for filmer som Guillermo del Toros Crimson Peak (2015), den norske storfilmen Jeg er Dina (2002) og den svært estetiske Simon og eiketrærne (2011). I Løvekvinnen klarer Laustsen å formidle både lys og mørke, mennesker, steder og ting på en forbilledlig og dynamisk måte.

Tross svært godt fotoarbeid er det et annet element ved filmen som må omtales som dens virkelige storhet, for dette er virkelig spektakulært. Jeg snakker selvfølgelig om maskearbeidet som har blitt gjort, og da særlig med hovedrollen Eva. Hårveksten på kroppen hennes, og særlig i ansiktet, er svært troverdig, og tar seg godt ut på lerretet. Mannen som kan ta æren for nettopp dette er den britiske makeupartisten Conor O’Sullivan. Han har tidligere jobbet med sminkearbeid blant annet i Game of Thrones og en rekke andre storproduksjoner.

Vi følger Eva fra hun blir født og helt fram til hun er en voksen dame. Aurora Lindseth-Løkka spiller Eva som barn, Mathilde Thomine Storm spiller Eva som ungdom og Ida Ursin-Holm spiller henne som voksen. Spesielt Aurora Lindseth-Løkka, som spiller Eva da hun er omkring syv år gammel, imponerer meg. Enkelte deler av manuskriptet kunne nok fått en mer naturlig klang i hennes munn, men dette er bare av og til, og hennes prestasjoner ellers er både slående og rørende. Hvordan hun som barn lider av isolasjon og ensomhet, grunnet farens skam, griper virkelig tak i meg som publikummer. Spesielt da hun endelig får pynte seg og gå på juletrefest med alle de andre er hjerteskjærende. Stoltheten og storheten av opplevelsen lyser i Evas ansikt, og i disse scenene gjør Aurora Lindseth-Løkka virkelig et beundringsverdig stykke arbeid.

Evas far, stasjonsmesteren Gustav, spilles av svenske Rolf Lassgård. Mange nordmenn husker nok Lassgård sist for hans prisbelønte prestasjon som Ove i En mann ved navn Ove, og han skuffer heller ikke denne gangen. Hans tro formidling av sorg da kona dør i barsel griper tak i oss seere, samtidig som det smerter å se hvordan han skammer seg over Eva på grunn av hennes hårvekst.

Idsøe har valgt et godt grep med beretningen av historien da vi som publikum ikke får se Eva i særlig stor grad rett etter hun er født. Vi får se en bylt og vi får høre hvordan Evas far omtaler henne som en gaupe på grunn av hårveksten, men det tar en liten stund før vi faktisk får se henne, og dette er virkningsfullt.

Men ellers i filmen er det ofte nettopp dramaturgien som kommer til kort. Flere scener blir noe lange, så filmen kunne nok med fordel blitt klippet noe ned. Det er en nysgjerrighet omkring Eva og hennes reise som i stor grad skaper framdrift i filmen, men tidvis synes jeg beretningen begir seg inn på blindveier som ikke blir fulgt opp. På den måten kan jeg innimellom kjenne litt på en fornemmelse av at denne filmen ikke helt har bestemt seg for om den skal ha en lineær eller mer kreativ fortellermåte, og dermed havner den litt mellom to stoler.

I de mest dramatiske scenene savner jeg noe mer trøkk fra lydsporet. Desperasjonen og spenningen i scenen kunne gjerne ha blitt understreket av enda mer virkningsfull musikk for å virkelig treffe meg som seer.

Tross noe skurring i selve beretning er dette er en film som kler kinomørkets store lerret, og maskearbeidet er et «must» å få med seg.

Stor takk til Hamar kino for presseadgang.