Anmeldelse: Lords of Chaos

«Basert på sannhet, løgner og hva som virkelig hendte.» Ja, vel!

Året er 1987 og en gjeng rebelske og unge musikere fra Langhus er på god vei til gjøre seg lokalt bemerket med sin energiske spillestil, sitt dundrende lydbilde og et samfunnssyn fullt av hat og forakt. Det de ikke vet er at i løpet av de neste seks årene kommer de til å være delaktige i kontroversielle hendelser som kommer til å stemple de verden over som ikoniske helter i det ene enden av spekteret, og som fryktede kriminelle i den andre enden. Dette er historien om Mayhem.

Personlig så vil jeg karakterisere meg selv som en såkalt metalhead, og med dette begrepet så mener jeg at øre kanalene mine trives ekstra godt innen metall-sjangeren. Ergo, jeg så frem til denne filmen. I verdenen av skandinavisk metall-musikk så hviskes det om de beryktede historiene om hva som skjedde rundt den norske svartmetall-scenen tidlig på 90-tallet. Disse historiene og karakterene de innebærer har praktisk talt utviklet seg til å bli moderne myter innenfor sjangeren.

Dette var ihvertfall mitt syn på det hele før jeg så Lords of Chaos, men få minutter inn i filmen så blir jeg fort minnet på en essensiell ting: Dette er ungdommer. Ungdommer akkurat som meg en gang var. Gitarforsterkeren på full spiker nede i kjelleren til mamma og pappa. Denne realisasjonen får meg til å forstå at historien som nå blir fortalt på lerretet foran meg, og hendelsene som snart er i ferd med å gjenskapes er så mye mer mørke og dystre enn jeg i utgangspunktet forventet.

Regissør Jonas Åkerlund har absolutt ikke tatt på seg verdens letteste jobb med å gjenskape disse hendelsene, og det hjalp nok ikke situasjonen så mye mer at han ikke møtte så mye positivt gehør hos enkelte av personene disse hendelsene er basert på. Noen sitater det er verdt å nevne kommer blant annet fra eks-Mayhem bassist og Burzum frontmann – drapsdømte Varg Vikernes – da han kaller denne film-adapsjonen, som delvis er basert på hans gjerninger, for karaktermord og ren Hollywood-fiksjon.

Jeg kan på sett og vis forstå dette, men tatt i betraktningen at dette er en film-adapsjon av noen få kapitler fra boka med samme navn (skrevet av: Michael Moynihan og Didrik Søderlind) som også fikk kritikk for å være en litt mer fri skildring av virkeligheten, så velger jeg å ikke legge så mye vekt på dette.

Utifra hva jeg visste fra før om denne historien og utifra intervjuer jeg har lest med både regissør og skuespillere så følte jeg denne filmen var så nær den virkelige historien som den hadde mulighet til å være. Den hadde med alle milepælene jeg forventet å se i en biografi om Mayhem, pluss litt ekstra eksposisjon som jeg ikke visste fra før. Filmen starter også bokstavelig talt med påskriften «Basert på sannhet, løgner og hva som virkelig hendte», så det sier jo sitt.

Med det sagt så vil jeg vil veldig gjerne gi Åkerlund masse skryt for at han faktisk turte å angripe et såpass følsomt tema med å ikke behandle det så høytidelig. Det legges mye vekt på å vise en gjeng med utagerende og usikre ungdommer som tar dumme valg. De er ikledd skumle fasader for å bygge status, dra damer og skape et rift i et samfunn de ikke har noe til overs for. De er hovedsaklig unge og dumme, og vi har jo alle vært det engang. I alle fall unge. Det er utviklingen fra ung og dum til mord og bedrag som er den interessante røde linjen her, og linjen er delvis stram. Det er også verdt å nevne at Åkerlund nok var det perfekte valget som regissør av denne filmen da han faktisk har både personlig og profesjonell tilknytning til både svart-metall samfunnet og enkelte av personene som filmen er basert på.

Filmens voldsskildringer er brutale og kamera kutter ikke et sekund fra blodbadet når det først utspiller seg, og jeg holdt meg faktisk for munnen et par ganger da det sakte sank over meg at dette faktisk har skjedd.

Musikken i filmen er hentet inn fra fra alle kriker og kroker av det omfattende musikk-landskapet, men selvfølgelig så er det jo musikken fra Mayhem som ruller og går mest i bakgrunnen.  Låter fra albumet De Mysteriis Dom Sathanas, som er albumet til Mayhem som har blitt anerkjent som et av svart-metallen’s største klassikere, har en sentral rolle i filmen. Dette syntes jeg var passelig da dette albumet var under produksjon da det tragiske drapet på Årseth skjedde, og albumet ble fortsatt sluppet etter hans død som en hyllest til han.

Åkerlund har også brukt ytre skudd av de ekte lokalitetene hvor disse hendelsene skjedde. Steder som Årseth sin leilighet på Tøyen  og bygget der hans berømte platebutikk, Helvete, lå. Innspillingen av De Mysteriis Dom Sathanas og soloskiven til Varg Vikernes under artistnavnet Burzum ble gjort i Grieghallen i Bergen og disse innspilling-scenene er også gjenskapt i filmen. Dette gjør ikke annet enn å vise at Åkerlund og kompani har virkelig gjort en solid innsats for å vise respekt til kildemateriale.

Skuespillet er definitivt best fra Rory Culkin – som spiller Øystein Årseth – da han også er filmens fortellerstemme, og filmens narrativ er mest sett fra hans synsvinkel. Filmens høydepunkt for meg var hans og Per «Dead» Ohlin (Jack Kilmer) sine interaksjoner. Skuespillet fra resterende av skuespillerne kunne noen ganger fremstå litt ullent og cheesy, men ikke nok til distrahere fra helheten. Det prates ikke norsk i filmen da de valgte å bruke engelsk-talende skuespillere. Dette følte jeg var litt distraherende i starten av den grunn at filmen tar plass i Norge og omhandler norsk-talende karakterer, men idet jeg ble sugd inn i historien så tenkte jeg ikke noe mer på dette.

Jeg mistenker at denne filmen kommer til å lide samme skjebne som mange musikalske biografier ender opp med. Du har den ene halvparten av folket som ser filmen og føler at historien ikke er dyp, nøyaktig og detaljert nok, også har du den andre halvparten som ikke har noen spesifikk og personlig tilknytning til Mayhem og svart-metallens historie som ser filmen for det den er: En dyster musikkbiografi med hint av satire. Også har du jo svart-metall elitistene som føler historien ikke burde fortelles i det hele tatt, noe som selvfølgelig er uunngåelig.

Dette er ingen Walk the Line eller Straight Outta Compton, som personlig er et par av mine favoritter innen sjangeren musikalske biografier. Men jeg synes den er godt over middels god. Du forlater kinosetet mer informert enn når du ankom. Du får både dystre volds-skildringer, god gjenskapning av virkeligheten og litt mørk humor med på kjøpet.

Jeg gleder meg til å se hva Jonas Åkerlund velger som sitt neste prosjekt, for jeg vet ihvertfall at jeg er på plass på første rad med popkorn, brus og djevelhorna høyt hevet!