Anmeldelse: Long Shot

La oss bare få en ting på det rene med en gang, dette er en svært usannsynlig film. Men er det noe Hollywood er glad i så er det å servere oss usannsynlige kjærlighetshistorier.

Vi ser det i filmer som Pretty Woman, Sabrina og så klart i kroneksempelet Askepott – en rik, vellykket mann forelsker seg i en langt fattigere kvinne, gjerne fra tvilsomme kår. Sånn sett er det gammel nytt vi blir servert i Long Shot, med det lille uttaket at her er kjønnsrollene snudd på hodet.

Den svært udugelige amerikanske presidenten (Bob Odenkirk) har bestemt seg for ikke å stille til gjenvalg, siden han heller vil satse på en karriere i Hollywood. Dette baner veg for den ambisiøse utenriksministeren Charlotte Fields (Charlize Theron). Nå viser det seg at meningsmålingene sier at hun ikke blir oppfattet som morsom nok, noe som så klart kan bli et stort problem for en kvinnelig kandidat som absolutt ikke må oppfattes som for streng, for sint eller for følelsesstyrt. Hun ansetter Fred Flarsky (Seth Rogen), en arbeidsledig journalist, som Fields brukte å sitte barnevakt for i tenårene, til å sprite opp talene sine. Mon tro om det ikke vil oppstå søt musikk mellom de to, svært ulike hovedrollene? Og kanskje er de ikke så ulike likevel?

På overflaten ser dette ut som en typisk romantisk komedie med Seth Rogen i hovedrollen. Tøysete, vulgær og iblandet en solid dose med dop-relatert humor. Og når sant skal sies så er filmen alt dette, men i tillegg får vi servert det som meget mulig er et av årets beste skråblikk på amerikansk politikk. Det kan virke som at filmskaperne til tider bare har tenkt; «pokker heller, nå får vi bare la satire være satire!» Som i sekvensene med Wembley News, som er farlige nære en ren beskrivelse av Fox News. Og jeg kan bare tenke meg hvor fristende det var for dem å utstyre Odenkirk med oransje sminke og en latterlig parykk for hans fremstilling av presidenten. Det er ikke veldig subtilt, men nå er det svært vanskelig å drive subtil satire i USA for tiden. 

Det er mye som hviler på Charlize Theron sine skuldre i denne filmen. Hun må klare å overbevise oss om at den verdensvante og ambisiøse Charlotte faktisk forelsker seg i den håpløse og litt merkelige Fred, og det er ingen tvil om at hun leverer varene!

Seth Rogen gjør det han alltid gjør, og som skuespiller har han ikke utviklet seg spesielt mye siden det store gjennombruddet i Knocked Up. Men sammen med den sofistikerte Theron fungerer han kanskje bedre enn noen gang.

Det største ankepunktet jeg har mot filmen er lengden. Det er absolutt ingen grunn til at denne filmen skal vare i over to timer! Mange av vitsene føles unødvendige og virker som bare er der for å fylle spilletiden og mange sekvenser kunne med fordel vært kuttet med mange minutter (minikonserten med Boyz II Men, jeg ser på deg!). Særlig i midten av filmen går jeg litt lei, men det er vanskelig å være veldig «sint på» denne filmen. Til det er samspillet mellom Theron og Rogen altfor bra.