Anmeldelse: Logan: The Wolverine

EN GAVE TIL FANSEN: KINOMAGASINETs anmelder mener alle som liker og har kjennskap til X-Men-universet vil sette stor pris på denne filmen.

Logan: The Wolverine er full av både action og dramatikk, men noe av det beste med filmen er hvordan den fordyper seg i hovedkarakteren.

Hugh Jackman har vært skjermversjonen av tegneseriefiguren Wolverine (også under navnene Logan, James Howlett og Weapon X) siden X-Men for 17 år siden. Han har på mange måter blitt Wolverine, og det er få eller ingen tegneseriekarakterer på film som har blitt så godt omfavnet som Hugh Jackmans versjon. Da er det godt at hans svanesang biter skikkelig fra seg, både i form av action og mellommenneskelig drama.

I denne filmen møter vi en sliten Logan. Han halter, er full av arr og tyr til flaska ved enhver anledning. Allerede i de første scenene ser vi at han ikke klarer å lege kroppen like godt som før. I den forrige filmen, The Wolverine (2013), hadde han et ønske om å få slippe å leve mer, og det kan se ut til at han fortsatt holder fast ved dette. Etter hvert skjønner vi at grunnen til at han fortsatt er her, er fordi han må ta seg av en veldig gammel Charles Xavier (Patrick Stewart).

Filmens hovedhandling settes i gang da det viser seg at en ung jente bærer mutantgenet, Wolverines gen. Filmens handling er satt i en realistisk fremtid i år 2029. De fleste mutanter finnes ikke mer, men onde vitenskapsmenn forsøker å bruke mutantgenet til sin fordel.

Filmen starter litt tregt, men når den først er kommet i gang er tilskuerne til gjengjeld veldig engasjert i historien. Store deler av filmen utspiller seg som en «Road Movie» (en film hvor karakterene ikke bare reiser fysisk, men også har en indre reise). Logan, Charles og Laura (Daphne Keen) reiser mot et mål, men flykter også fra de slemme. Filmen følger strukturen til denne undersjangeren og de havner sågar i et såkalt «roadhouse».

Det at filmen er en road movie, kombinasjonen av eldre mann/ung jente og at de dreper så mange underveis, fikk meg til å tenke på Starkweather/Fugate og filmene basert det beryktede paret (Badlands, Natural Born Killers og Love and a .45). Forholdet mellom Logan og Laura kan også minne om forholdet mellom Léon og Mathilda i Léon.

Regissør James Mangold, som også laget The Wolverine, har gjort noen smarte valg. I motsetning til flere av X-Men-filmene, så er dette en varm film. Bruken av varme farger og det at mye av handlingen foregår ute skaper en troverdighet man ikke helt får i et laboratorium eller i en av myndighetenes hemmelige bunkere. Det gjør det også lettere å akseptere dette som en troverdig fremtid.

Logan: The Wolverine er en gritty film som til tider har visuelle elementer som grenser til det groteske. Selv om det fungerer utmerket til denne filmen, er det litt merkelig at filmen har fått 15-års aldersgrense i Norge. Dette er ikke en ren actionfilm. Til tross for god action og mye blodig vold, så er det dramadelen som underbygger det hele. Det er denne delen som hever filmen over de tidligere Wolverine-filmene. Her møter vi en Logan som er livslei, og har lite å leve for før han møter Laura, eller X-23 som hun også er kjent som i tegneserieverden. Laura er på mange måter et speilbilde av Logan, og gjennom filmen lærer de begge mye av hverandre. Her skapes et forhold mellom to personer som man virkelig kan tro på.

Skuespillerprestasjonene er meget gode, fra Patrick Stewarts lunefulle Charles Xavier, Hugh Jackmans plagede gammelmanns Logan, til den fantastiske nykommeren Daphne Keen som klarer å spille sårbar jente og beintøff slåsskjempe i en og samme karakter.

Dette er ikke en perfekt film, men det er heller ikke så mye å sette fingeren på. Det som kanskje blir det viktigste å si er at dette er en film for de som har kunnskap om og kjenner til X-Men-universet. Vi blir dratt med inn i en fremtid hvor mye har skjedd siden sist vi så noen av karakterene, og lite blir forklart om hendelsene som har foregått i mellomtiden. Det blir hintet noe, og det holder egentlig i denne sammenhengen, for det er ikke det som er viktig i denne filmen.

Dersom du ikke har sett noen av de tidligere filmene, eller lest noen av tegneseriene, så vil det ikke være lurt å starte med Logan: The Wolverine. Det er friskt å se en litt mer jordnær film om superhelter, hvor karakterbygging og personlighet er viktigere enn verdensbygging. Dette er en film om Logan; personen og karakteren. Dette er siste kapittel for Hugh Jackmans Wolverine, og det er et verdig punktum for en velskrevet karakter.

Sett hos SF Studios internkino som pressevisning for Fox Norge.