Anmeldelse: Livet etter døden

Alle kjenner vi en stri og vrang gubbe som karakteren Nisse og mange av oss er fryktelig glad i en sånn mann.

I Klaus Härö sin sjuende film kan vi le av og gråte med denne hardhausen. Vanlige mennesker gjør ofte dumme ting og her formidles dette med et kjærlig glimt i øyet.

Livet etter døden er en til dels selvbiografisk liten film som har fokus på nære familierelasjoner.

Den setter søkelyset på et tema som ikke så ofte er diskutert i vestlig kultur, og den viser hvor skjøre og kompliserte mennesker egentlig er. Der tilværelsen burde være fylt med følelser og nærhet, blir dette erstattet med trivialiteter. Skal det serveres smørbrød eller koldtbord? Hvor mange gjester skal inviteres og hvilken kiste skal man kjøpe?

Det tok Härö 25 år fra han skrev dette manuset til filmen ble en realitet. Han tok det frem hvert år, men valgte å legge det tilbake i skuffen igjen.

Dette var ikke av emosjonelle grunner, men mer på grunn av at han ikke helt visste hvordan han skulle fortelle denne intime lille historien på best mulig måte. Det var først da han traff skuespiller og musiker Peik Stenberg at han endelig fikk historien sin på plass slik han hadde tenkt den. Når produksjonen først startet, så gikk det fort! Filmen ble skutt i løpet av 28 dager, hvor samtlige scener foregikk i og rundt den finske hovedstaden Helsingfors.

Når Stenberg fikk en så avgjørende betydning så skyldtes det at Nisse skulle speile det finlandssvenske lynnet. Han har sin barduse, tause og sosialt begrensede tolkning av rollen som nesten gir en karikatur av den finske mannen. Og denne rollen er han som skapt for. Finnene er mest kjent med Stenberg som distinkt humorist. Han er en favoritt blant barnefamilier der borte på grunn av sitt muntre skuespill, sang og musikk. Her viser han en ganske så annerledes side.

Når han i tillegg fant det flunkende nye fjeset Martin Paul på teaterhøgskolen så fikk Härö den dynamikken mellom far og sønn som han ønsket. For der Peik er bardus, har Paul et følsomt uttrykk i rollen som sønnen Stefan. Han er forsiktig og forsagt og sin fars rake motsetning.

Da jeg så figuren Nisse, kunne jeg ikke unngå å tenke på de to gamle brødrene fra Änglagård (1992). Nisse har noe av den samme bondske og plumpe sjarmen og han har det litt hjelpeløse over seg. Man blir kjent med stadig flere lag i Nisses personlighet utover i filmen, omtrent som når man skreller en løk. Det sårbare ligger i frykten for å vise følelser som ikke alltid går like godt overens med frykten for å ende alene. Han lar de varme følelsene bli til gavn for skogens fugler, mens smerten og sorgen går utover ekornene og menneskene rundt seg.

Men dette er ingen trist og tung film, selv om den har et trist tema som sorg og død. Tonen er veldig jordnær, og den er humoristisk fra tid til annen. Vi kan alle kjenne hverandre igjen i disse karakterene. Også karakteren tante Elsa, spilt av Lena Labart, er lett gjenkjennelig. Denne svært erfarne skuespilleren ble også brukt i Härö sin forrige film, Det siste kuppet (2018) Og det kan man godt forstå, for Elsa og Nisse har en morsom spenning seg imellom som gir historien noe ekstra.

De som har sett Härö sine tidligere filmer, vil  kjenne igjen hans evne til å fortelle både historien og ikke bare karakterene i flere lag. Det som ikke blir sagt med dialog, blir sagt med effektiv bruk av musikk, scenografi og skuespillernes ansikter. Han gir seerne god tid til å legge merke til detaljer og suge til seg stemninger.

Det er den svenske komponisten Matti Bye som har laget det vakre og melankolske soundtracket til denne filmen. Det gjorde han også på Härös forrige film. Matti har komponert musikk for over 30 filmer, inkludert for Felix Herngrens film Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (2016).

«Alle filmer trenger story og dialog, men de stundene man bare kan få hvile i skuespillerne og musikken, det er fortsatt essensen i film – slik det var i stumfilmens tid», har Härö fortalt KINOMAGASINETs anmelder.

Matti Byes musikk innbyr til dette, for han treffer nøkkelen til følelser. I stedet for storslagne og pompøse komposisjoner får vi nordisk vemod i dette lydbildet.

Livet etter døden er en langsom, men levende film der alt er gjennomtenkt. Mye av rammen rundt denne filmen er landlig og bondsk, men samtidig er det en slags finesse over kulissene som forteller oss at det er to veldig forskjellige personer som har bodd i dette huset. Huset forteller en historie om levd liv og to mennesker med mange sjatteringer.

Det første jeg tenkte da jeg begynte å se filmen var at dette er enda en «store gutter gråter ikke»-film. Jeg tenkte også at her ser man dette fenomenet bli overført fra far til sønn atter en gang. Men mot slutten så ser man at bak den harde kjernen. Der finnes et stakkars begrenset menneske som ikke kan bedre. Mange vil se Nisse, elske han og le og tenke at «han er som min pappa», andre igjen vil bli sinte og tenke «æsj, for en jævla gubbe, jeg hater den mannen». Men det viktigste er å finne en forsoning med sine foreldre. De er ikke perfekte, men de er våre foreldre og kanskje kommer jeg til å ende opp som han om noen år? Å kunne le av ting, det hjelper på veien mot selverkjennelse.