Anmeldelse: Life

KINOMAGASINETs anmelder gir Life terningkast tre.

Life er følelsen av déjà vu laget til film. Nesten to timer uten overraskelser eller originalitet, men romvesenet er kult!

Det er uheldig at filmen Life kommer på kino ikke to måneder før Alien: Covenant, og ikke kunne unngå sammenligning med den mer forventede sci fi-skrekkfilmen. For filmen har ikke en eneste original tanke – man ønsker nesten at ryktene om at Life var en hemmelig Venom-forløper var sanne. Men likevel er den underholdende!

I tillegg til Alien-hyllester er filmen pakket inn i Gravity-papir. I den aller første scenen følger vi romforskermannskapet om bord Den internasjonale romstasjonen i en lang vektløs tagning der vi får møte karakterer og blir introdusert for oppdraget.

Etter suksess med Deadpool spiller Ryan Reynolds enda en spøkefull karakter med mange oneliners. Det er overraskende at manusforfattere Rhett Reese og Paul Wernick, fra selveste Deadpool og Zombieland, har lagt til nesten ingen humor i denne filmen.

Reynolds fanger en romkapsel med prøver fra Mars. Så må mannskapet studere en encellet organisme som kan vel være første beviset på at det finnes utenomjordisk liv. Her viser filmen sin Gravity-innflytelse, med mye realistisk snakk om vitenskapelige begreper og moderne teknologi. Vi får høre om genetiske og biologiske teorier om organismen, som snart er døpt «Calvin».

Vi blir fortalt at hver eneste celle i organismen kan være muskel, hjerne og øye samtidig, en fascinerende idé som dessverre aldri blir utnyttet da Calvin begynner å drepe folk.

Så snart Calvin kommer om bord den internasjonale romstasjonen innser mannskapet at kanskje det hele var en dum idé. Designet på romvesenet er det beste med filmen, og selv om det er fullt digitalt, er Calvin en slags gelatinøse sjøstjerne som fort blir en ekspert-drapsmaskin.

Det er nemlig vesenet Calvin som burde stå fremtredende på plakaten. Jo sterkere og smartere Calvin blir, jo mer idiotiske blir menneskekarakterene, og jo mindre heier vi på at de skal overleve. Her kaster Life vitenskapen ut av vinduet for å bli erstattet med en vanlig grøsser og en Alien-kopi, men det er også her filmen blir underholdende.

Filmfotograf Seamus McGarvey gjør halvparten av jobben ved å skape en nifs atmosfære. Han filmer de mange gangene, tunneler, og luftehuller om bord romstasjonen med vektløse tagninger, og dette er med på å øke følelsen av klaustrofobi. Den andre halvparten utføres av lydeffekter, som lurer deg til å tro at monsteret kan være rett bak deg.

Heldigvis har Life et høyt tempo, og uansett hvor urealistisk og uoriginalt plottet er, har filmen ingen eksposisjon. Bakgrunnshistorien til mannskapet blir fortalt gjennom dialog på en naturlig måte, men dessverre finnes det ingen i mannskapet man kan bry seg om.

Selv ikke kjente skuespillere som Jake Gyllenhaal eller Rebecca Ferguson klarer å løfte de endimensjonale karakterene som er påstått å være intelligente mennesker, men som i realiteten er dummere enn en encellet organisme.

Musikken til Jon Ekstrand følger plottet. Den går fra rolig klassisk musikk til å bruke det nesten like klassiske Inception-hornet i de nervepirrende scenene, men det finnes ikke noe minneverdig i musikksporet.

Fra starten, helt til den siste scenen, er alt du ser i Life noen du har sett før. Den svenske regissøren Daniel Espinosa klarer ikke å skape én eneste overraskelse i denne filmen. Er de referanser eller bare kopier? Det kan jeg ikke si, men man sitter i kinosalen og tenker «dette har jeg sett før» hvert andre minutt gjennom hele filmen. Til og med tittelfonten ser helt lik ut som den fra Alien.

Det er feil å si at Life ikke underholder. Filmen er nervepirrende, og monsteret Calvin er bland de beste filmmonstre i de siste årene.

Uten å si for mye, Life kunne vært bedre hvis filmen hadde begynt der den slutter. Forhåpentligvis kan de utvikle scenen videre i en oppfølger.