Anmeldelse: Let the Sunshine In

Let the Sunshine In er den franske stjerneregissøren Claire Denis sin nyeste film, som fikk æren av å åpne programmet «Director’s Fortnight» under Cannes internasjonale filmfestival i 2017.

Filmen er basert på Roland Barthes roman Fragmenter av kjærlighetens språk og hovedrollen spilles av den svært godt kjente skuespillerinnen Juliette Binoche.

I Let the Sunshine In leter den skilte maler-kunstneren Isabelle (Juliette Binoche) etter kjærlighet.

Isabelle er i en fase i livet hvor hun frykter at kjærlighetslivet er i ferd med å dø.

Filmen handler i hovedsak om at Isabelle treffer en rekke menn, hvor hun forsøker å finne kjærlighet, men uten særlig hell.

Mennene er alle en dårlig match for den smarte kvinnen, enten de er kjedelige, uromantiske eller regelrett sexistiske svin.

«Jeg er trøtt,» sier Isabelle på et tidspunkt i filmen, etter et mislykket møte med en mann.

Det ble jeg også, for det er grenser for hvor givende det er å se på Isabelle gå ut på date etter date, med lite interessante menn gjennom en hel film.

Likevel er dette en film med positive sider å by på, kanskje først og fremst gjennom Juliette Binoches fantastiske skuespill.

Binoche er en anerkjent skuespillerinne som er svært dyktig innen sitt felt, med mellommenneskelige dramaroller som spesialitet, og hun er alltid i stand til å gjøre en film interessant å se på kun ved å være med i den.

Den franske skuespillerinnen har den ubeskrivelige faktoren som bare noen få skuespillere har, og hun evner å bruke dette til det ytterste i Let the Sunshine In, hvor hun makter å menneskeliggjøre denne karakteren som manuset strengt tatt ikke lar oss komme så tett innpå.

Regissør Claire Denis er en av verdens fremste kvinnelige regissører, med flere mesterverk bak seg, som for eksempel Beau Travail (1999).

Noe av det Denis er så flink på er å kommunisere gjennom bildene i seg selv, fremfor å kommunisere gjennom dialog.

I Beau Travail utnytter hun filmmediet til det fulle gjennom innovativ tilnærming til et visuelt filmspråk, men i Let the Sunshine In kan det se ut til at hun har forsøkt en ny tilnærming, hvor det først og fremst er dialog som gjelder.

Dette er grunnen til at jeg opplever Let the Sunshine In som et noe svakere verk i mesterregissørens katalog, da filmens manus ikke evner å holde meg interessert gjennom de 90 minuttene filmen varer.

Denis og filmfotograf Agnés Godard imponerer tidvis med å skape en unik intimitet i kameraets tilnærming til hovedkarakteren, og jeg skulle gjerne ønske meg mer av dette fremfor de mange dialogscenene som fremstår som noe svakere.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.