Anmeldelse: Legofilmen 2

Fem år etter den første Legofilmen er endelig Emmet, Lucy, Batman og de andre tilbake!

Riktignok har vi fått et par mer eller mindre fornøyelige hvileskjær i Lego Batmanfilmen og Lego Ninjagofilmen som kom i 2017, men jeg tar nok likevel ikke munnen for full når jeg sier at dette er en av de mest etterlengtede oppfølgeren i år. Dessverre klarer ikke Legofilmen 2 å leve opp til det enorme forventningspresset som den første filmen har lagt på dens skuldre.

Filmen begynner der den forrige sluttet. Krigen mot romvesnene fra planeten Duplo har forvandlet byen til en et øde ørkenlandskap i beste Mad Max-ånd. Den sterkeste rett herjer og med unntak av Emmet har alle legofigurene blitt forvandlet til dystre, bitre skygger av seg selv. Når så romvesnene kommer tilbake og kidnapper Lucy, Batman, piratkapteinen, rommannen og enhjørningkatten er det opp til Emmet og forsere trappen opp til det ukjente for å forsøke å redde dem.

Det virker som at filmskaperne har trodd at karakterene blandet med en solid dose referansehumor er det som skal til for å skape en vellykket film. Problemet er bare det at den første filmen i tillegg hadde en solid historie i bunn. Her blir vi servert et plott som strekkes så hardt utover spilletiden at man raskt ser at det rett og slett blir for tynt. Det hadde knapt vært nok handling her til en times episode av en tv-serie, og langt unna de 105 minuttene som filmen varer.

Vi får en god del sekvenser med skuespillere, ledet an av Maya Rudolph, men de klarer ikke å bli særlig godt integrert i handlingen og virker noe anstrengt. Unntakene er når vi klipper mellom legoverdenen og «vår verden» med legoromskip som henger etter hyssing, samt sekvensene med.

I 2014 var Legofilmen et friskt pust. Den selvreferende blockbusteren var relativt ny, vi hadde ikke sett Deadpool ennå, og den åpenlyse harseleringen med det popkulturelle, sågar i en barnefilm, tok publikum på senga. I år har publikum blitt mer vant til denne humoren og det hele ender opp med å bli litt utdatert. Vitsene er ikke like morsomme, referansene sitter ikke like godt og man sitter rett og slett og kjeder seg litt i kinosetet.

Nå er det heldigvis nok av lyspunkt her også. Batman stjeler fremdeles showet når han dukker opp på lerretet, skulle gjerne sett mer av han! Og det er mye fin løysing med D-universet. Spesielt fornøyelig er det når Wonderwoman sine ulike versjoner dukker opp samtidig i duplo-, lego- og lego friends(?)versjon. Også må jeg innrømme at jeg lo høyt i salen når Bruce Willis dukker opp. LegoBruce som tydeligvis bor i absolutt alle ventilasjonsrør som finnes er alene verdt inngangspengene!

De norske stemmene fungerer helt fint. Unntaket er scenene med ekte skuespillere hvor dubbingen gjør at tankene går til tyske tv-reklamer for Kinderegg. Og det er ikke et kompliment om du skulle tro det! Jeg skjønner så klart at det er gode penger i å slippe en animasjonsfilm på kino dubbet til norsk, men med tanke på at alle referansene kommer til å gå langt over hodet til dem som trenger norsk tale, og at målgruppen til denne filmen burde kunne lese norsk tekst, ser jeg ingen som helst grunn til ikke å se den med de orginale stemmene.

Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norske stemmer. Den vises også på kino i 3D og med originale stemmer.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.