Anmeldelse: La La Land

La La Land er et kinematisk mesterverk som påminner oss om hvorfor vi elsker film.

La La Land er en umiddelbar klassiker og en hyllest til alle drømmere og drømmer. Dette er den typen film som minner oss om hvorfor vi elsker film.

Det er ikke kontroversielt å si at vi lever i tøffe tider. Oljekrisen, flyktningkrisen, Trump med mer. Vi trenger derfor film som kan distrahere oss dra disse mørke tider, og i den forbindelse føles La La Land som et varmt teppe en kald vinterdag.

Noen ganger ser man en film og kjenner at den er noe spesiell. Med La La Land kjenner man med en gang at denne filmen er Hollywoods neste klassiker.

Helt fra starten av tar filmen hånden din og tar deg med på en farge- og følelsesrik reise gjennom en drømmeversjon av Los Angeles.

Allerede i første scenen tar filmen tempen på ett av byens mest karakteristiske kjennetegn; bilkøer, og eksploderer dette i musikk og farge som blir til et majestetisk musikalnummer på toppen av en motorveirampe.

Et vanlig problem med musikaler er at måten karakterene begynner å synge og danse ofte føles falsk og tvunget. Likevel skaper regissøren Damien Chazelle scener som går over til sang og dans på en sømløs og økologisk måte. Det føles nesten logisk at folk plutselig vil synge midt i en samtale.

Teknisk sett er La La Land er en av årets filmatiske høydepunkter, og det tør jeg å si allerede nå. Kameraet beveger seg med rytme. Det vever, slingrer, danser og flyr rundt karakter som et instrument.

Den svenske kinematografen Linus Sandgren filmer musikalnumre med samme bruk av lange tagninger som Birdman. En vakker bruk av lys setter søkelyset på følelsesmessige og betydningsfulle øyeblikk ved å skru av alt rundt hovedkarakterene.

Levende farge fyller hver scene og kunne like godt vært nydelige malerier. Alt dette bidrar til å styrke følelsen av at vi ser en fantasiversjon av verden, der alle drømmer kan bli realitet.

Dessverre blir det litt vanskelig å høre sangtekster i begynnelsen på grunn av dårlig lydmiks.

La La Land er et kjærlighetsbrev til drømmer og drømmere. Med en gang filmen begynner føler du at det du ser ikke er helt virkelig. Dette er en optimistisk og litt mer perfekt versjon av vår realitet. Chazelle viser dette med lange og flytende tagninger, høyt tempo og levende farge i starten. Det er her de fleste sangene blir hørt.

Filmen bremser ned i midtdelen og mange kommer til å bli skuffet over dette. Fargene blir sløvet, klippingen blir mer hektisk og sangene forsvinner. Regissøren gjør dette med vilje som en organisk refleksjon av historien, og måten Mia og Sebastian slår seg til ro.

Regissøren og manusforfatteren, Damien Chazelle viser ekte kjærlighet for film og gammel Hollywood-stil i La La Land. Filmen er laget på en gammeldags måte og med en klassisk følelse i moderne omgivelser. Det er mange referanser til 50-tallets filmer som Singin’ in the Rain, The Band Wagon og ikke minst Casablanca.

Emma Stone og Ryan Gosling viser igjen at de bare fungerer sammen. De har en følbar kjemi. Man tror på deres forhold og det gjør vondt når de krangler. De er ikke verdens beste sangere, og det er helt greit. Filmen vil at de ser ut som vanlige folk som synger og danser, og dette fungerer.

Musikken til La La Land, komponert av Justin Hurwitz, er helt magisk. Den er romantisk, og sjarmerende, og får deg til å smile fra første scene, og helt frem til den siste, da tårer faller i takt med en vakker avslutning.

Nyt de siste gjenværende øyeblikkene i ditt liv uten å ha sangene fast i hodet ditt, spesielt It’s Another Day of Sun. Man kommer ut av kinosalen med en sang i både hode og hjerte.

La La Land løfter fram drømmer og optimisme som kan smelte frosne hjerter og rense sjeler.

Takk til SF Kino Stavanger for presseadgang.