Anmeldelse: Knives Out

Knives Out vil glede de fleste kinogåere.

Gjennom sin skarpe historieformidling og sitt glimrende ensemble med godt, intelligent manus er dette et mysterium fylt av humor, spenning og forvirring. Regissør Rian Johnson viser stor forståelse for hva publikum vil ha, og hva publikum kanskje ikke helt vet de vil ha (enda).

Anslaget er dette: Krimforfatteren Harlan Thrombley (Christopher Plummer) er funnet død morgenen etter sin 85-årsdag.

Den store dagen ble feiret med hans barn (Jamie Lee Curtis, Michael Shannon, Toni Colette) og deres barn (Chris Evans, Kathrine Langford og Jaeden Martell). Dette er en gjeng svært selvopptatte mennesker, som alle mener de har jobbet hardere enn den andre (med hjelp av pappas penger). Da Harlan’s død blir bekreftet som selvmord blir begravelsen fort gjennomført. Arvingene ønsker jo å finne ut hvem som skal få hva i arv.

Inn kommer Benoit Blanc (Daniel Craig). En privatetterforsker klokere enn Poirot og mer snartenkt enn Sherlock Holmes. Blanc er ansatt av noen selv ikke han vet hvem er, for å finne ut av hva som egentlig skjedde og avdekke årsaken til Harlan’s død.

Hitchcock sa noe slikt som: «Publikum sitter på kino og tenker: Vis meg hva du har, jeg vet hva som vil skje. Da svarer jeg: Gjør du egentlig det?».

Et mordmysterie, en gåtefull familie, rivalisering, mistenkte, hevn, utroskap og grådighet er typiske trekk fra en sjanger hvor de fleste har sett og hørt alt før, og det kan meget lett bli en klisjé av en Agatha Christie-filmatisering.

Men frykt ei. Den godeste Johnson har skrevet et originalt og godt manus (som altså ikke er basert på Christie sine bøker) – og hyret inn en så god gjeng med filmskapere og skuespillere som gjør at dette blir noe du aldri har sett tidligere. Filmen er så selvbevisst at det var umulig for meg å gjette hva som ville skje videre. Tankene mine surret, men jeg klarte samtidig å henge med på hvor historien tok meg.

Filmfortellingen gir oss en oversiktlig start – hvor vi følger vitneforklaringene til familien og får bakgrunnshistorier og relasjoner dem i mellom, som styrker deres mulige motiver for å kunne ha begått et drap på sin far/bestefar. Da karakterene var satt og jeg følte at jeg hadde oversikt, trakk filmen teppet under bena på meg og sendte historien i andre retninger . Det engasjererte meg mer og mer – og trakk meg dypere inn i en uforglemmelig kinoopplevelse.

Skuespillerne virker som de aldri har hatt det så gøy på et filmsett før. De formidler rollene så karakteristiske og tydelige at en nesten kunne sett de første 50 minuttene som en stumfilm.

Her er skuespillere som vil trekke publikummere i alle aldre. At en film kan underholde både en 13-åring og en 80-åring samtidig gleder mitt filmhjerte stort. Det er en fryd å se hvordan prestasjonene, manuset, produksjonsdesignet, klipp og foto alle jobber sammen for å utnytte enhver detalj filmen serverer meg.

Det er nettopp dette som gjør Knives Out så sabla gøy! Her rettferdiggjøres enhver handling og filmteknikk. Kameraet glir gjennom rommet og avslører det som er gjemt vekk til riktig tid, kutter til reaksjoner av replikker som gir kontraster og skaper humor når en forventer alvor – og gir alvor i det humoristiske. En godteripose av en film.

Filmen er derimot ikke helt feilfri. Hvem eller hva er vel det! Uten å avsløre for mye mister filmskaperne ørlite grepet på hvilket perspektiv de vil vi skal følge midtveis i filmen. Historien starter med å fokusere på en av karakterene vi skal følge, men klarer ikke helt å bestemme seg med en gang. Dette får filmen til å virke «usikker» og skaper brudd i dramaturgien. Det kunne vært gjort tydeligere og hadde absolutt styrket strukturen på filmen. Etter cirka tredve minutter i en «suppe», finner historien riktig spor og flyten kommer tilbake for å levere det man ikke ser komme.

Det skal godt gjøres å finne ut hva som egentlig skjedde på 85-årsdagen til Harlan Thrombley. Det er et mysterie som morer og underholder.

I vintermørket finnes det ikke noe sted jeg heller vil anbefale enn kinosalen – for å se Knives Out.