Anmeldelse: Kaptein Sabeltann og den magiske diamant

Alle barna elsker Kaptein Sabeltann.

Kaptein Sabeltann er på alle måter et fenomen. Konseptet har gjennom tretti år med forestillinger, en rekke filmer og show fenget både store og små. Anmeldelsene som angår forestillingene har vist til høye terningkast og jubel jevnt over.

Hva angår lov og pris til filmene har vært en smule mer varierende. Allikevel har også filmene som regel én ting til felles, noe som trosser anmelderne, og det er at barna elsker filmene. De finner alltid noe de liker og de ser dem igjen og igjen. Derfor tok jeg med barna mine, en på snart tre og en på fem, på kino, for at jeg kunne måle filmen noe ut ifra deres reaksjoner.

Jeg innledet med å vise til varierende jubel over eldre Sabeltann-filmer. Derfor er det med stor glede å melde at denne animasjonsfilmen er veldig god på veldig mye. Den er passe skummel, animasjonen er nydelig og den er til tider morsom for både store og små. Allikevel skorter det en del på dybden i historien og filmen i sin helhet faller en del på grunn av dette. Da filmen er over er det meste glemt og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke har opplevd noe nytt.

Når sant skal sies så er vel noe av poenget med denne filmen å åpne Sabeltann-universet for det store utland. Terje Formoe og Qvisten-animasjon forteller at de har sikret seg en distributør i utlandet og har uttalt at planen er å lage en trilogi. Formoe har dessuten flere ganger uttrykt at det alltid har vært en drøm å bringe Sabeltann ut i verden. Og her stiller jo vi som har nesten tretti års erfaring rett og slett som bortskjemte unger. For vi har sett og vi har sunget. Vi har mislikt og vi har elsket.

Så det sier seg egentlig selv at en introduksjon, som denne filmen på mange måter er, ikke vil være nok for oss – vi som har vokst opp med Sabeltann. Der igjen så er jo ikke jeg, tilsynelatende en voksen mann på akkurat tretti, målgruppen. Så jeg krysser fingrene, og jeg håper at dette sprer seg til sjørøverglade barn også utenfor Norge.

Qvisten animasjon står for det ypperste av norsk animasjon nå for tiden og animasjonen i Kaptein Sabeltann og den magiske diamant kan enkelt måle seg med animasjon vi er vant med fra utlandet. Stemmeskuespillerne er dyktige. Kyrre Haugen Sydness har stemmen til Sabeltann. Han er også den som spiller Sabeltann i live-forestillingen i Kristiansand dyrepark. Noe han har gjort siden 2011.

Vanligvis dubbes film med skuespillerne hver for seg og replikk for replikk. Denne gangen har de valgt å spille ut scenene i studio. Noe jeg tror har gagnet filmen godt da den høres autentisk og levende ut. De har også valgt nye barnetalenter til flere av rollene. Noe som er forfriskende da vi får nye stemmer og ikke bare de vi har hørt hundrevis av ganger før.

Selve historien er løst basert på forestillingen «Kaptein Sabeltann og Jakten på den forvunnede diamant» fra 1996. Den ble spilt i 1997 også, det var året jeg så den live. Noe jeg faktisk har gjort med alle forestillingene. Jeg er med andre ord en heldig gutt med en mor fra Sørlandet som prakket grusomme og nådeløse sjørøvere på meg gjennom hele barndommen. Om jeg klager? Så absolutt ikke. Jeg elsker Kaptein Sabeltann. Selv om denne historien er rimelig lik har manusforfatter Karsten Fullu tatt seg en rekke friheter. Han for eksempel kuttet røde Ruben fra manuskriptet totalt. Hva skjer med det? Røde Ruben er for meg en ikonisk karakter og jeg tenker det er vanskelig å blåse liv i han i en eventuell oppfølger da han ikke var nevnt en gang i denne. Vi får se.

Vi snakker mye om denne Sabeltann, men fakta er at Sabeltann kun opptrer som en slags birolle i historiene om seg selv. Han høster stor jubel og fryd da han viser seg og han redder ofte dagen til slutt. Og dette til tross for at han egentlig er en kynisk og fæl skurk selv. Jeg har ofte tenkt på Sabeltann som en slags Hannibal Lecter. Som Lecter har han ikke nødvendigvis så mye skjermtid eller tid foran publikum, men det smeller når han viser seg og det er ingen tvil om at han har en egen agenda han er villig til å både lyve og være grusom og nådeløs for å oppnå. Det er da ingen tvil om at den mørke skikkelsen må gjøre en del grufulle handlinger på sine tokter for å oppnå tittelen som kongen på havet. Og det bare med tanke på visse andre sjørøvere som da faktisk må skjelve i buksene av hans åsyn.

Kaptein Sabeltann og den magiske diamant evner å underholde der og da. Og det er et gledelig gjensyn med karakterene hentet fra det kjente Sabeltann-universet. Vi møter blant annet Marco, Pinky, Sunniva, tante Bassa og det etablerte mannskapet på den sorte dame. Jeg skjønner at vi ikke kan blande grusomme Gabriel inn i en historie med Maga Kahn, men igjen, hvor er røde Ruben? Jeg mener det, hvor er han?

En annen ting er sangene. De ikoniske, for enkelte landeplager, vi alle kjenner så godt. De har fått sine egne versjoner i denne filmen. Noen fungerer godt andre funger sånn passe, men la oss være enige om at alle sangene spilles for kort. I alle fall føles det sånn og ingen av dem spilles i sin helhet. Du får rett og slett kun en liten smak av den fengende melodien og det drivende refrenget før det raskt er over. Jeg krysset fingrende for at en av mine favoritter «Kongen på havet» skulle vare så lenge som mulig. Det gjorde den ikke, men versjonen var heller ikke gal, så jeg kan tilgi det. Det er Sol Heilo, kjent fra Katzenjammer og som soloartist som står for musikken. Noe hun og Katzenjammer også gjorde i Dyrene i Hakkebakkeskogen 2016, en annen film som også er produsert av Qvisten.

Filmens moral går i det hele ut på at det gode liv og den lykken man tror man søker ikke alltid finnes i det å kunne ønske seg hva man vil. I tillegg viser Sunniva, utkledd som gutt, at hun som jente er minst like flink, om ikke flinkere, enn guttene som mannskap. Så et slag for likestillingen får vi da også. Og fint er det. Det som blir en smule problematisk med disse tingene for meg er hvor enkelt filmen behandler slike temaer. Det være seg likestilling eller oppdagelsen av et familiemedlem du ikke visste fantes. Ting som burde dveles ved pløyes enkelt og greit raskt igjennom. Ja, det er barnefilm, men la oss kjenne litt på følelser også da.

Vi ser en del Sabeltann hjemme i stuen hos undertegnedes familie – og vi har vært på forestillingen i Dyreparken noen ganger. Senest i 2018 og ja, vi skal neste sommer også. Vår familie kjenner universet og vi liker det. Vi synger med på sangene og vi er alltid glad for å se den nådeløse kapteinen. Vi var alle enige om at filmen var en fin kino-opplevelse, men at det ikke nødvendigvis var en av filmene i Sabeltann-rekken vi sånn umiddelbart gledet oss til å se igjen. Det kan godt tenkes at det skjer, men vi må først noen runder med grusomme Gabriel, røde Ruben (Nevnte jeg at han ikke var med i denne filmen?), og flere av de andre karakterene som ble vraket i denne Sabeltann-historien. Vel, som alltid med Sabeltann: Jeg (Sabeltann) kommer alltid tilbake!

Stor takk til ODEON Ski som ga KINOMAGASINETs anmelder med familie presseadgang på premieredagen.