Anmeldelse: Kammerpiken

I den velkjente regissøren Park Chan-wook’s nyeste film Kammerpiken, basert på romanen Fingersmith, skrevet av Sarah Waters, møter vi en ellevill historie med en rekke vendinger og utspekulerte rollefigurer pakket inn i en pen og pyntelig, detaljrik og virtuos, visuelt sprudlende film.

Med Kammerpiken har sør-koreanske Park –mest kjent for sine hevnfilmer Sympathy for Mr. Vengeance, Oldboy og Lady Vengeance – overført materialet fra Sarah Waters feministiske spenningsroman og satt handlingen til 1930-tallet i Japan-okkuperte Sør-korea. Her veksler språket fritt mellom japansk og koreansk (med fargekodet teksting her i Norge slik at vi kan forstå når hvilket språk snakkes), basert på hvem de forskjellige karakterene snakker til på ethvert tidspunkt og hvor elegante de ønsker å fremstå, noe som viser hvordan Japan tråkket på koreansk kultur i denne tidsperioden.

I Kammerpiken møter vi Sook-hee, en tyv som skal utgi seg for å være kammerpike for den japanske adelskvinnen Hideko som lever i et slags perverst fangenskap hos sin onkel, som akter å gifte seg med henne en dag i fremtiden for å få tilgang til den massive pengearven Hideko sitter på.

(Filmens originaltittel Agassi – som kan oversettes til Damen – henspiller på Hideko i motsetning til den norske tittelen som henviser til karakteren Sook-hee).

I samspill med filmens tredje hovedkarakter, den falske greven Fujiwara, skal Sook-hee altså infiltrere Hidekos liv og overbevise henne om å gifte seg med Fujiwara som planlegger å stjele pengene hennes så fort de er gift. Filmen er delt i tre akter, hvorav det hevdes at kun den første holder seg innenfor rammene til originalverket Fingersmith.

(Undertegnende har ikke lest denne romanen og kan ikke bekrefte hvorvidt dette faktisk stemmer).

De tre aktene byr hver på sine egne interessante vendinger som får tilskueren til å se tidligere handlinger i et nytt lys, og filmen har således en spennende og underholdende struktur hvor man ved hver anledning funderer på hva som kan befinne seg rundt neste hjørne.

Kammerpiken er på mange måter en spennende og tilfredsstillende film når det gjelder historien, med særdeles flott fotoarbeid og et lekent lydspor.

Med Kammerpiken har Park laget sin egen utgave av den typen såpeserier og TV-dramaer man finne mange av i Sør-Korea, og dette innebærer elementer som kanskje kan virke litt «over-the-top» for et vestlig publikum, som svært karikerte rollefigurer og meget fysisk og litt overdramatisk skuespill, samt endeløse intriger, historievendinger og sjokkeffekter.

Filmens største problemer ligger i Parks fetisjistiske og svært seksualiserte blikk på det groende kjærlighetsforholdet mellom filmens to kvinnelige hovedroller Sook-hee og Hideko. I et forsøk på å skape en erotisk ladd thriller-stemning blir filmen litt vel ivrig i å bruke disse unge kvinnene for alt som er mulig ved å la kamera gli sakte over nærbilder av kroppene deres under lange og eksplisitte sex-scener som ikke føler så mye som et feministisk «girl-power»-uttrykk som enkelte mener det skal være, men mer som en fremstilling av mannlige fantasier om lesbiske kjærlighetsforhold.

Kammerpiken er hverken et parodisk eller subversivt blikk på såpe-lignende TV-dramatikk eller kvinnelige representasjoner på film. Her har Park Chan-wook forkledd nedverdigende fremstillinger av kvinner i et pseudo-feministisk budskap.