Anmeldelse: Justice League

Justice League er en ekstremt underholdende film, med masse humor og action.

Mine damer og herrer, nå er den endelig her. Uansett hva du mener om resten av DC-filmene, er dette et historisk øyeblikk. Verdens aller største helter fra det opprinnelige Detective Comics (DC), er endelig samlet på det store lerretet.

Historien er så enkel som en tegneseriefortelling kan bli. Et ondt romvesen kommer til Jorden, og helter må samle sine krefter, bokstavelig talt, for å klare å redde verden, slik vi kjenner den.

Manusforfatter Chris Terrio – med hjelp av Joss Whedon – har kastet bort de mørke tonene fra Batman v Superman: Dawn of Justice (2016) og erstattet dem med enkle og glade toner fra tegnefilmer vi så da vi var barn.

Overveldende negativ kritikk av Batman v Superman: Dawn of Justice førte dermed til en obligatorisk varighet på under to timer på denne nye filmen. Det er lett å merke at dette ikke var Zach Snyder sin ide. Den første delen av filmen føles forhastet, der det hoppes fra scene til scene for å bli ferdig med karakterintroduksjoner så raskt som mulig. Selv om det var ikke et stort problem for meg, kunne jeg føle at det manglet noe som kunne bundet scenene tettere sammen.

Seerne har drømt om denne filmen i årevis, og jeg er glad for å kunne rapportere om at dette er den perfekte versjonen av Justice League-teamet. Vi visste allerede at Ben Affleck og Gal Gadot var fantastiske som Batman og Wonder Woman, og Justice League fortsetter å utvikle dem ved å vise konsekvensene av deres fortellinger fra forrige filmer.

Frykt og anger er store temaer i denne filmen. Bruce Wayne angrer på at han kjempet mot Superman og ikke trodde på ham. Diana Prince angrer på å ha forlatt menneskeheten etter hendelsene i Wonder Woman.

Først møter vi Jason Momoa, som gir oss den best mulige versjon av Aquaman. Han bryr seg ikke om Justice League, for han er sterk nok til å kjempe mot alle gudene helt alene. Han er blant de som har det mest gøy i filmen, med rask og vittig sarkastisk dialog, og et stor smil om munnen på toppen av Batmobilen.

Ezra Miller spiller verdens raskeste mann – The Flash – og er teamets morsomste fyr. Han eksploderer i glede hver gang han er på skjermen, og er den eneste som faktisk er glad for å være en del av teamet. Miller er en mester i å spille merkelige og utenforstående karakterer, og det ser ut som han ble født for å spille rollen som The Flash.

Cyborg er dessverre den minst interessante karakteren i filmen. Ray Fisher får ikke mye å gjøre i denne rollen, selv om hans karakter står for den største karakterutviklingen.

Ettersom Justice League prøver å være så lik Marvel-universets The Avengers som mulig, lider filmen av å ha samme problemer som MCU-filmene, nemlig en dum og unødvendig skurk som mangler personlighet og hensikt.

De digitale effektene i filmen er heller ikke mye å skryte av, og det er mye som er åpenbart digitalt laget i filmen. Justice League ligger ikke på det samme kinematografiske nivået som Batman v Superman.

Men visuelt sett er dette likevel en imponerende film. Produksjonsdesignet gir oss den beste Gotham-byen siden Tim Burtons Batman, og den filmatiske verdenen er detaljrik.

Danny Elfman gjør en god jobb med å blande gamle og nye musikktemaer, og det er en glede å høre han hylle John Williams sin musikalske tolkning av Superman – med det berømte temaet til Clark Kent.

Justice League ser ut som en Zach Snyder-film, men høres ut som en Joss Whedon-film – på godt og vondt. (Snyder overlot regien til Whedon etter at han måtte ta vare på familien. Red. anm.) 

Det finnes imponerende action, men vittig dialog legger til rette for et løft i stemningen. Selv om det er noen problemer med historien og effektene, gjør karakterene Justice League til en ekstremt underholdende film som vil få deg til å glede deg til neste film.

Takk til SF Kino Stavanger for presseadgang.