Anmeldelse: Jurassic World: Fallen Kingdom (3D IMAX)

Jurassic World: Fallen Kingdom begynner sterkt. Åpningscenen er spennende, intens, episk og du begynner å kjenne en smule av den gamle Jurassic Park-følelsen.

Deretter kommer det sekvenser som er så full av eksposisjon at du nesten blir kvalm. Det er denne blandingen som jeg føler beskriver filmen best.

Det er i all hovedsak en underholdende film, men den har så mye tullete ting ved seg som jeg ikke vet hvorfor de har gjort.

Jurassic World: Fallen Kingdom prøver på en måte å gå en litt annen vei enn de tidligere filmene. Første halvdel av filmen er en komprimert versjon av Jurassic Park (1993) og Jurassic Park: The Lost World (1997). Det er her du virkelig merker hvor mye bedre de filmene er. Det er scener som nesten er en direkte kopi fra originalen, men som langt i fra har den samme magien. Et eksempel er når noen av karakterene i denne filmen ser en dinosaur for første gang. Det er en brontosaurus, akkurat som i den første, og filmskaperen prøver seg på et klassisk Spielberg skudd. Vi ser på karakterene som ser på noe som gir de hakeslepp, men vi får ikke se hva de ser på før spenningen til hva de ser på er til å ta og føle på. Når Laua Dern, Sam Neillog Jeff Goldblum ser de dinosaurene for første gang, så føler vi virkelig hvor stor og overveldende den opplevelsen er. Den samme scenen i Jurassic World: Fallen Kingdom har ikke den samme magien, og det er sånn filmen er – nesten, men ikke helt. Og når man ikke tilfører noe nevneverdig til filmserien, så burde ihvertfall det som er der være bra. Det blir også litt for mye håndholdt kameraføring for min smak.

Det er noe litt interessant med en så komprimert utgave av de to første filmene. En slags «Best of».  Det er nesten som om de ikke måtte skuffe de som ville ha litt “Hot dino action” Så de måtte bare kjappe seg gjennom alt det man forventer før de går over til det som er deres egen idé. Det er litt meningsløst, og filmen kunne lett blitt en del kortere om de var litt mer effektive og kanskje valgte å utforme første halvdel litt bedre. Det kan jo hende at de ville sørge for at alle hadde en viss forståelse for dinosaurene og hvor de kom fra, så de måtte lage en kjapp versjon først. Siste halvdel er til en viss grad avhengig av at du kjenner til dinosaurene og deres historie i dette universet.

Det er i andre halvdel de prøver på noe nytt. De bringer frem noen nye ideer, prøver seg på noen nye vinklinger, men de tør ikke utforske dem hundre prosent. En slags vending som kanskje burde hatt litt større slagkraft blir nesten en bisetning fordi de ikke har bygd det opp godt nok. Kjernen i det de prøver å utforske ligger her, men det blir bare med forsøket. Det ender egentlig opp med å bli ganske likt som de tidligere filmene, bare i en litt ny setting. Det er likevel noen ideer som de kanskje burde brukt mer tid på eller som jeg håper de utforsker mer, så lenge de gjør det litt mer subtilt og mer nyansert. Det er jo ting som er hintet om i tidligere utgaver, men de klarer ikke å fullføre tanken. Det kommer noen kule dinosaurscener her, men de beste er tydelig inspirert av Jurassic Park.

For alle som gleder seg fordi Jeff Goldblum er med, ikke forvent noe. Han er med i maks 2 minutter. Og han gjør egentlig ingenting. Det du ser han i traileren er omtrent alt.

Jeg likte både Bryce Dallas Howard og Chris Pratt mye bedre her enn i Jurassic World (2015). Selv om Chris Pratt bare er den samme karakteren som i Guardians of the Galaxy (2014). Denne gangen funket det bedre, og Bryce Dallas Howard utvikler seg mer til å bli en «badass» og det er gøy! Selv om de virkelig gjør noe ut av at hun går med høye hæler, noe hun tydeligvis kjempet for å beholde. Hun løper heldigvis ikke i dem.

De to nye karakterene Zia og Franklin, spilt av Daniella Pineda og Justice Smith, er litt meningsløse. De utgjør sammen med Pratt og Howard, de som reiser til øya for å redde dinosaurene. De oppleves som ekstreme stereotyper og gir egentlig filmen ingenting. Skuespillet er heller ikke allverden, så de føles ekstremt overflødige. Det er nok en sjanse for at det rett og slett er manuset, for de gir oss ingen grunn til å bry oss om dem.

Denne filmen bruker i mye større grad animatroniske dinosaurer og det merkes. Dinosaurene føles i en mye større grad som en del av universet og som levende vesener. Det var noe av problemet med den første Jurassic World. Der tok CGI overhånd, og det føltes ikke virkelig. Men denne fikk meg til å føle litt mer ærefrykt for dinosaurene igjen. Og hva mer kan be om fra en Jurassic Park-film? Det var vel det beste med denne filmen, hvordan man virkelig fikk følelsen av at dinosaurene var ekte, farlige dyr.

J.A. Bayona er forsåvidt en habil regissør. Han har jo laget den ekstremt gode The Orphanage (2007) tidligere, men han står også for The Impossible (2012), som er noe av det dårligste jeg har sett, i absolutt alle ledd, så jeg var litt usikker på hvordan denne filmen kom til å bli. Han gjør en god jobb. Han klarer å skape spenning i en del scener og noen kule dinosaur mot mennesker-action, og åpningscenen, som nevnt, er bra. Noe jeg la merke til i denne filmen, var at regissøren liker å ta noen bevegelser eller noe litt mer actionorientert og repetere det i klippingen. Han klipper så man ser samme bevegelse, hopp eller fall flere ganger. Jeg kan jo ikke annet enn å tro at det er bevisst, men det var veldig rart og satte meg litt ut av de øyeblikkene. Jeg vet ikke hvor god han er på å få frem følelser.

Kul nok film, tiden går fort når du ser den, men mye kommer til å irritere. Heldigvis er dinosaurene kule nok til å håndtere det.

Takk til ODEON kino Oslo for presseadgang.