Anmeldelse: Jumanji: Welcome to the Jungle

Jumanji: Welcome to the Jungle falt i smak hos KINOMAGASINETs anmelder.

Nyinnspilling av filmer fra 90-tallet er i vinden for tiden. It ble en stor suksess, selv om jeg foretrekker originalen. Flatliners falt flatt. Forventningene var derfor ikke skyhøye til Jumanji: Welcome to the Jungle.

Regissør Jake Kasdan (Bad Teacher) har heldigvis klart å lage en god underholdningsfilm som både er en forbedring og en oppdatering av Jumanji fra 1995. Filmen starter der den originale sluttet, brettspillet blir funnet på en strand i 1996. Men på gutterommet skjønner spillet at det må endre seg for å bli spilt. Det må bli et TV-spill. Vi hopper frem til vår tid, og blir introdusert for fire karakterer som går på videregående skole. Under en gjensitting ender de med å spille TV-spillversjonen av Jumanji og havner inne i spillet i form av de avatarene, eller karakterene, de valgte å spille som. Her må de gjennomføre spillet for å komme seg tilbake til virkeligheten.

De fire hovedpersonene er stereotypiske karakterer, men det fungerer godt i denne sammenhengen. Vi bruker akkurat nok tid med dem i starten av filmen til at vi skjønner hva slags personlighet de har. Spencer (Alex Wolff – The Sitter) er en typisk nerd med masse allergier – hans avatar er Dr. Smulder Bravestone (Dwayne Johnson – Baywatch). Fridge (Ser’Darius Blain – Camp X-Ray) er en typisk sportsidiot, som sliter med teoretiske fag – hans avatar er Moose Finbarr (Kevin Hart – Get Hard). Bethany (Madison Iseman – Laid in America) er en selvopptatt jente, som er mest opptatt av å ta selfies – avataren hennes er Prof. Shelly Oberon (Jack Black – School of Rock). Martha (Morgan Turner – Wonderstruck) er ei jente som virker fiendtlig og skyver folk fra seg, og ser ikke poenget med å ha gymtimer – avataren hennes er Ruby Roundhouse (Karen Gillan – Guardians of the Galaxy).

Hver av avatarene har sine styrker og svakheter, slik karakterer i TV-spill ofte har. Utrolig nok fungerer dette veldig godt. Dwayne Johnson spiller utmerket, og det samme gjør Karen Gillan. Jack Black er overraskende god i en rolle hvor han skal spille en selvopptatt tenåringsjente. Her er det duket for en del underlivshumor, men det blir aldri vulgært. Dessverre trekker Kevin Harts rolletolkning ned. Han spiller slik han er i alle roller, sarkastisk og rappkjeftet. Kevin Hart og Dwayne Johnson har en god kjemi, som de nok la grunnlaget for da de spilte sammen i Central Intelligence. Kjemien mellom de fire avatarversjonene av karakterene er utmerket, og en styrke i filmen.

Historien fungerer mye bedre enn i originalen. Her jobbes det mot et mål, i motsetning til originalen som hele tiden handlet om å komme seg vekk fra noe. Dette gjør at filmen får et bedre driv og ikke går i sine egne fotspor. Bruken av TV-spill-logikk er en annen styrke ved filmen, dette gjør det hele mer interessant uten at det blir overforklart eller for detaljert. Noen gjentagende humorelementer blir heller ikke overeksponert, slik at balansen mellom repetisjon og nye vitser er jevn.

Det visuelle er også bra. Det er tydelige skiller mellom den virkelige verden, Jumanji slik jungelen fremstår når alt er bra, og Jumanji slik jungelen fremstår når våre helter må redde den. Fargene popper, og enkelte scener minner litt om Indiana Jones-filmene. Lyden i Atmos-salen gir en fantastisk atmosfære og skaper en tilstedeværelse i jungelen. Filmen er rundt to timer lang, noe som i seg selv er unødvendig, men den føles ikke lang.

Effektene er stort sett veldig gode, men opplevelsen blir litt ødelagt i noen scener når de skal fremstille hvor fort Dr. Bravestone kan løpe. Her ser det ut til at de har brukt den samme elendige løsningen som i Twilight. Det verste med dette er at det så enkelt kunne vært løst ved å filme det fra litt andre vinkler.

Det er nesten obligatorisk å putte inn en eller annen form for referanse til kildematerialet, og dette løses også på en god og respektfull måte.

Totalt sett er Jumanji: Welcome to the Jungle en svært underholdende og morsom film. Den tar steget videre fra originalen, og blir mer en oppdatert oppfølger. Den er ikke perfekt, og man kan analysere den i stykker om man virkelig vil, men til syvende og sist er det en underholdningsfilm for hele familien.

Takk til SF Ski Kino for presseadgang.