Anmeldelse: Juleblod

En psykopatisk mann ikledd nissekostyme med en tørst for brutal vold og drap løper løpsk på julaften i den siste filmen til Norges fremste regissør av exploitation- og lavbudsjettsgrøssere, Reinert Kiils, Juleblod.

Kiil utforsket ren exploitation i Hora (2009), iskald og bekmørk grøss i fjorårets Huset og vender seg nå mot en bisarr og humorfylt endevendelse av norske juletradisjoner i en slags hybrid av bad taste grøsser og krimnoir i Juleblod.

I Juleblod slår en beryktet seriemorder omtalt som Nissen til på julaften. Nissen har herjet norske bygder fra topp til tå, og brutalt nedslaktet uskyldige mennesker hver julaften i over 13 år. Etterforskerne Thomas Raasch (Stig Henrik Hoff) og Terje Hansen (Sondre Krogtoft Larsen) kjemper mot klokken og forsøker å forutse Nissens neste mål for å komme ham i forkjøpet før han slår til igjen på julaften. En ung vennegjeng, med sine egne dramatiske problemer, har samlet seg for å feste og feire jul sammen i Nord-Norge, vel uvitende om at den truende Nissen er på vei mot dem.

Regissør Reinert Kiil vender julehyggen på hodet i sin fjerde og nyeste film, og lykkes i å bruke norske juletradisjoner til både skrekk og humor, som for eksempel når etterforskerne Raasch og Hansen innser at Nissens mordmønster former et juletre på norgeskartet og dermed finner ut hvor hans neste destinasjon er.

Juleblod blir derfor en lettere film enn det tunge og mørke dramaet Huset, og ender også opp med å bli noe mer sprikete i uttrykket enn nevnte forgjenger.

I Juleblod gir Kiil nemlig gass og kaster all verdens av virkemidler mot oss, med det bisarre konseptet med den psykopatiske og morderiske Nissen, tenåringsdrama, etterforskningsscener preget av krimnoir-stil, og omtrent like mengder humor og ekstremt grafisk og blodig vold.

Mens Kiils filmer ikke nødvendigvis når den høyeste kvaliteten, representerer regissøren en type film vi ser lite av i Norge, det filmviter Gunnar Iversen kaller filmen ved siden av. Filmen ved siden av er filmer som utforsker det utenfor middelkulturen og utenfor mainstream, og flørter med såkalt bad taste, en slags filmatisk motkultur. I norske grøssere ser vi lite til dette og Kiil er den fremste leverandøren av skrekkfilmer ved siden av.

Dette innebærer da også at en film som Juleblod vil ha en begrenset appell fordi den kun er for spesielt interesserte.

Filmen er svært preget av å være en lavbudsjettsfilm, og dette vil nok allerede skremme bort mange. Det visuelle uttrykket er preget av digitalkameraer og unaturlig lyssetting, og det kan rett og slett se litt «billig» ut.

Likevel klarer Kiil å gi oss mange visuelt spennende øyeblikk, som for eksempel når to karakterer går ute i kulden på kvelden, og kameraet ser på den ene personen nedenfra og hvor den blå kalde vinterhimmelen dekker mesteparten av skjermen. I det ene hjørnet av skjermen dukker noe fryktinngytende plutselig opp. Dette lille øyeblikket er virkelig forseggjort, og gir en kald atmosfære og en god dose grøss.

Det finnes noen virkelig flotte kamerabevegelser, og bruken av tåke i mange av scenene som finner sted ute i kulden er godt laget og bidrar ytterligere til en kald atmosfære, likeså gjør synth-musikken som er en blanding av julemusikk og 80-talls skrekkfilm-musikk.

Likevel er Kiil en som liker å fokusere på det ekle, og dette kan bli mye for de fleste, inkludert meg selv. Filmen har en tendens til å dvele ved det usmakelige, som for eksempel blod, oppkast, voldtekter eller andre ekle øyeblikk filmen kaster mot oss.

Manuset hadde også trengt en finpuss, hvor det finnes mange logiske brister og noen, rett og slett, direkte pinlige replikker.

Likevel finnes det mye god humor å hente her, og skuespillerne gjør stort sett en god jobb med å bringe karakterene sine til live. Jørgen Langhelle presterer bra som den skremmende og overnaturlige seriemorderen Nissen, mens Stig Henrik Hoff og Sondre Krogtoft Larsen åpenbart har det gøy i rollene som etterforskerne som forsøker å stoppe den fryktinngytende Nissen.

 

LES OGSÅ VÅRT INTERVJU MED REGISSØREN AV JULEBLOD:

Barndomsidéen som ble til helaftens skrekkfilm