Anmeldelse: Johnny English Strikes Again

To til treeren!

Johnny English går på trynet, enda en gang, men tredje gang holder maks til en toer!

Hemmelige agenter, magnetstøvler, raske biler, vakre kvinner og en skurk som vil overta verden.

Bland dette med en klumsete, pensjonert agent med hang til rare dansetrinn og en egen evne til å skape kaos hvorhen han går.

Ideelt sett skulle denne komedien også inneholdt noe humor, men vi kan vel ikke få alt?

Rowan Atkinson var en av verdens morsomste menn på 80- og 90-tallet. I TV-serier som Not the Nine O’Clock News, Sorte Orm, Mr. Bean og faktisk også The Thin Blue Line var han en garantist for intelligent humor blandet med hysterisk morsom slapstick.

Så når han i 2003 kom med den første Johnny English-filmen var forventningene store. En James Bond-parodi med selveste «Mr. Bean» i hovedrollen! Dette måtte jo bli gull!

Men filmen fikk en heller lunken mottagelse, både hos kritikerne og publikum.

Bedre gikk det ikke med oppfølgeren Johnny English Reborn som kom åtte år senere i 2011.

Etter ytterligere sju år er trilogien fullendt, og kanskje lykkes han på det tredje forsøket? Nei da, selvfølgelig gjør det ikke det.

Johnny English Strikes Again er et kjedelig venstrehåndsarbeid, fylt med underutviklede vitser som i stor grad er gjenbruk fra tidligere i Atkinsons karriere.

Det er ingen tvil om at det er mye potensial i denne filmserien. Agentfilmer generelt, og James Bond-filmer spesielt, oser av en selvhøytidelighet som det er lett å parodiere. Av og til fungerer det svært godt, som i Kingsman: The Secret Service, Austin Powers-filmene eller for den saks skyld Spy. Det alle disse har til felles er at de klarer å fange tidsånden og virker dermed relevant.

I motsetning til disse fremstår Johnny English Strikes Again som svært gammeldags. Det mangler fullstendig snerten og vågalheten til de andre mer vellykkede komediene og ender opp som en trygg, barnevennlig og akk så kjedelig variant av genren.

Rowan Atkinson gjør egentlig en ganske god jobb som en klumsete, ikke så alt for hemmelig agent, men det er tydelig at arven etter Mister Bean er vanskelig å komme unna. Tydeligst blir dette i scenene hvor filmen lener seg i overkant mye på Atkinsons talent for fysisk komedie. Som når Johnny English havner på dansegulvet på et fancy hotell. Dansingen til English er direkte stjålet fra lignende scener med Mr. Bean på dansegulvet. Hadde dette vært et engangstilfelle hadde det vært uproblematisk, men gjennom hele filmen får vi mer eller mindre direkte kopierte scener og vitser fra Atkinsons tidligere arbeider.

Et digert lyspunkt i filmen er Emma Thompson. Hun ser ut til å storkose seg i rollen som myndig, men lettere naiv og småforelsket britisk statsminister. Nå er det aldri feil å ha med Thompson i en film, men her er hun rett og slett høydepunktet sammen med Olga Kurylenko, som er den sexy, russiske agenten Ophelia som Johnny English må bryne seg på.

(Olga, vil Bond-fansen huske, spilte Camille i øiårsjubilanten Quantum of Solace fra 2008.)

Jeg velger å glatt hoppe over skurken i filmen, for makan til blodfattig og lite imponerende skurk skal man lete lenge etter. Når i tillegg planen for verdensherredømme er så teit og lite realistisk at den skulle blitt skrotet lenge før manusstadiet er det best å bare forbigå hele den biten av filmen i stillhet.

Et annet problem med filmen er at den ser ekstremt billig ut. Alt ser ut som det er filmet i studio. Til tross for at produksjonen tydeligvis har hatt svært begrenset med ressurser til dataeffekter så skal man skrive inn en ekstremt høyteknologisk yacht og ikke minst en ubåt, som selvsagt også er animert. Hvorfor insistere på slike unødvendige elementer når man hverken har tid eller råd til å gjøre det ordentlig? Vi sitter igjen med spesialeffekter som muligens ville passert i en James Bond-film fra slutten av 70-tallet. Bortsett fra at da ville de sett bedre ut, med bruk av modeller.

Det er et utappet potensiale i Johnny English Strikes Again, men med manglende oppfinsomhet, gammeldags utseende og humor samt en historie som i beste fall er mangelfull, ender man opp med en kjedelig og platt komedie som ingen vil bli støtt av, men ei heller spesielt underholdt.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.