Anmeldelse: John Wick: Chapter 3 – Parabellum

I likhet med John Wick: Chapter 2, starter John Wick: Chapter 3 – Parabellum der den forrige filmen sluttet.

Tiden telles ned til John Wick (Keanu Reeves) offisielt er «Excommunicado», men allerede før han offisielt er fritt vilt, så blir vi vitne til filmens første slåsscene.

Dette foregår inne på et bibliotek, og en kjempe av en mann prøver seg på dusøren for John Wick, som nå er oppe i 14 millioner dollar.

Her skjønner vi fort at denne filmen kommer til å ha litt mer humor enn de foregående filmene, da kjempen hvisker «hysj» mens de slåss. De er jo tross alt på et bibliotek – og da er naturlig nok en bok våpenet John Wick benytter for å beseire den første motstanderen i denne filmen.

Etter å ha brutt underverdens regler i den forrige filmen må John Wick nå forsøke å overleve konsekvensene. Alle verdens leiemordere sikler etter dusøren og han kan ikke være trygg noe sted. Handlingen i filmen tar oss med på en reise fra New York til Casablanca og Sahara, før vi ender opp i New York igjen. På veien får vi et bittelite innblikk i John Wicks forhistorie, når han må innhente noen tjenester for å komme seg dit han vil. Dessverre er ikke alle detaljene i plottet helt på topp, og noen ganger føles historien som et unødvendig hinder for alle actionscenene.

For det er ingen tvil om hva som fungerer. En ting er scenene hvor dyktige skuespillere har en dialog med John Wick, fra Winston (Ian McShane) til Sofia (Halle Berry) og ikke minst The Director (Anjelica Huston). En annen ting er noen fantastiske lokasjoner, både utendørs i ørkenen og innendørs i hotell, stall og hvelv.

Men viktigst av alt er slåsscenene, og de er det ikke få av. John Wick kan slåss. John Wick kan skyte. John Wick kan kaste kniver. John Wick kan kjøre motorsykkel. John Wick kan ri. Og John Wick kan ta i mot en heftig mengde juling.

I denne tredje installasjonen i en filmserie jeg er overbevist om at ikke er ferdig, har regissør (Chad Stahelski) og manusforfatter (Derek Kolstad) gjort alt de kan for å overgå de to forrige filmene.

Dette er noe som øker filmopplevelsen når det fungerer, men det er dessverre også med på å trekke den ned når det blir FOR overdrevet. Vi trenger nemlig ikke å se all volden i blodig detalj, det fungerer utmerket på avstand eller ved å kutte vekk i tide.

Humoren som er lagt til er også noe som blir litt ambivalent. Den fungerer godt, men den passer ikke helt inn i det universet som ble skapt i de to foregående filmene. Noe av mystikken og det skremmende ved John Wick forsvinner litt når vi møter karakterer som nesten oppfører seg som fanboys.

Visuelt er John Wick-filmene fortsatt et hakk over den gjengse actionfilm, men jeg sitter allikevel igjen med en følelse av at noe av kontrastene har forsvunnet gradvis gjennom filmene, og at det bare tidvis popper frem noen vakre scener. Musikkbruken blir også litt kjedelig, og mindre koblet opp mot actionscenene, med et par unntak. Dette høres kanskje ut som voldsom kritikk, men egentlig er det bare småpirk fordi jeg hadde skyhøye forventninger. John Wick: Chapter 3 – Parabellum er absolutt en god actionfilm du bør få med deg.

Andre karakterer enn John Wick får også muligheten til å vise seg frem, først og fremst Halle Berry. Hennes actionscener er minst like interessante som de andre actionscenene, mye på grunn av hennes to hunder som løper inn og ut av scenene. Det er uten tvil stuntkoordineringen som er det beste med den tredje filmen om John Wick. Dette er litt over to timer stappet full av mange utrolige actionpakkede scener. Heldigvis, for historien og det som skjer mellom slåssingen fungerer ikke like godt som i de foregående to filmene.

Takk til Odeon Kino Ski for presseadgang.

Les også min anmeldelse av film nr. to, som jeg ga terningkast seks:

Anmeldelse: John Wick: Chapter 2