Anmeldelse: Jem and the Holograms

Terningkast to til Jem and the Holograms

Kinofilmversjonen av Jem and the Holograms er en stor skuffelse.

Jerrica Benton er en ung vokalist som blir oppdaget på YouTube, og plateselskapene står etter kort tid i kø for å signere henne. Hun tar med seg bandet sitt, bestående av sine tre søstre, til Los Angeles, i håp om å bli den neste store musikkgruppen. Men utfordringene dukker fort opp, og veien til suksess viser seg å være vanskeligere enn hun trodde.

Jem and the Holograms, basert på 80-tallsserien Jem, er en trist oppdatering, som kommer til å skuffe mange.

Filmen er regissert av Jon M. Chu, som er kjent for Step Up 2: The Streets, G.I Joe: Retaliation, og Never Say Never og Believe, to dokumentarer om Justin Bieber. Jeg får inntrykk av at Chu har glemt hva Jem and the Holograms representerer; nostalgi og girl power, og han har heller valgt å lage en film som kun appellerer til dagens tenåringsjenter, med fokus på sosiale medier og smarttelefoner.

Dessverre er det ikke bare denne målgruppen som kommer til å se filmen. Forventningsfulle kvinner og menn som vokste opp med Jem på 80-tallet kommer til å dra på kino i håp om å se en film som gjenoppliver Jem, den kule og tøffe karakteren de kjenner så godt. Men dette er dessverre ikke tilfellet.

Sosiale medier er den ekte stjernen i Jem and the Holograms. En stor del av filmen består av videoklipp av diverse internettfenomener fra YouTube, enten det er sangere, musikere eller ekorn på vannski. Disse videoene er som regel av lav kvalitet, i tillegg til å være unødvendige og veldig distraherende. Og YouTube er ikke det eneste sosiale mediet som blir brukt i Jem and the Holograms. Også Instagram og Google Earth har fått sin dose selvpromotering i filmen.

Produktplasseringen av sosiale medier i denne filmen er tatt til det ekstreme, men det verste er at det er gjort med vilje, for å understreke hvor hippe og moderne disse jentene er i forhold til i originalserien fra 80-tallet. Hele poenget med denne bruken av sosiale medier i filmen er å understreke at Jem ble oppdaget ved hjelp av sosiale medier, og at muligheten for suksess i dag er tilstede for alle, bare de er talentfulle nok. Men dette vet vi allerede, vi trenger ikke en konstant påminnelse.

Jeg ser ikke noen som helst fordel med å ha disse distraherende og irriterende bildene og videoene i filmen. I mine øyne er dette tatt i bruk fordi regissøren innså at selve manuset var for svakt til å stå på egne bein.

Filmens manus er et stort rot, med for mange forskjellige historier som ikke er godt nok relaterte til hverandre, og som aldri blir grundig nok utforsket. På en side følger vi historien om Jem og søstrene hennes som prøver å lykkes som popstjerner. I tillegg til dette følger vi mysteriet rundt roboten Synergy, den siste oppfinnelsen til faren til Jerrica. Og la oss ikke glemme kjærlighetshistorien i filmen. Og at jentenes tante/fostermor sliter med økonomien, og står i fare for å miste huset sitt.

Manusforfatter Ryan Landels tar seg aldri tid til å gå nærmere inn på de pågående historiene, og dette går også ut over filmens karakterer. Jerrica er filmens hovedkarakter, men med alt som foregår, får tilskueren aldri tid til å skape et emosjonelt bånd til henne, og likegyldighet til hva som skjer med Jem og de andre karakterene er derfor stor gjennom hele filmen.

Alle de som vokste opp med 80-tallsserien Jem, og som har gledet seg til Jem and the Holograms, kommer til å bli kraftig skuffet. Veldig lite i filmen er likt TV-serien, både med tanke på karakterer, handling, og musikk. Seriens ikoniske kjenningsmelodi er ikke engang med i filmen, noe som kommer til å skuffe mange.

Etter å ha sett Jem and the Holograms satt jeg igjen med ett spørsmål; hvorfor lage en adaptasjon av en kjent og kjær TV-serie dersom du skal gå helt bort fra det som gjorde serien interessant og populær i utgangspunktet?

Filmens skuespillerprestasjoner er midt på treet, der ingen imponerer, og ingen gjør en dårlig jobb. Hovedrollen blir spilt av Audrey Peeples, best kjent fra TV-serien Nashville, og hun gjør en grei jobb med det lille hun får å jobbe med. 80-tallsstjernen Molly Ringwald spiller en rolle i filmen, men hun får ikke vist seg mye frem og karakteren hennes er uinteressant. Det faktumet at hun har en rolle i Jem and the Holograms er nok kun for nostalgiens skyld.

Jem and the Holograms er delvis en musikkfilm, og filmens musikk må naturligvis nevnes. Sangene i denne filmen tilhører den moderne popsjangeren, men dette har vi har hørt litt for mange ganger tidligere til å bli imponert av. Filmens beste sang er den Jem fremfører under hennes ekstremt korte solokarriere, og det er derfor veldig ironisk at bandet deretter finner tilbake til hverandre, for så å spille en konsert bestående av kjedelige popsanger som ikke kan måle seg med den ene solosangen vi hørte tidligere. Hadde det virkelig vært det verste om Jem ble værende som Jem, uten the Holograms ved hennes side?

I rulleteksten legges det opp til en oppfølger, men jeg tviler på at denne oppfølgeren noen gang blir laget. Og det er egentlig helt greit.