Anmeldelse: Jeg vet hvem du er

Jeg vet hvem du er er en interessant og spennende krim-grøsser fra Island som handler om tre unge mennesker som forsøker å pusse opp et gammelt hus på den folketomme nordvest-kysten av Island, som sakte, men sikkert innser at de ikke er der alene.

Samtidig blir en ung psykiater innblandet i etterforskningen av et selvmord, hvor den avdøde kvinnen virker å ha vært besatt av sønn hans som sporløst forsvant tre år tidligere.

Jeg vet hvem du er, basert på romanen av samme navn, skrevet av Yrsa Sigurdsdottir.

Den er regissert av Oskar Thor Axelsson, og er blitt en effektiv, men rotete film som tidvis lykkes med å forene ett visuelt uttrykk («nordic noir») med et annet (grøssersjangeren).

Filmen forteller to historier parallelt.

Den første handler om en mann og to kvinner som reiser til nordvest-kysten av Island for å pusse opp et gammelt hus i håp om å åpne et hotell.

Turen deres preges av mellommenneskelig drama i tillegg til den krypende ytre faren. Av de tre er to av dem romantisk involvert og sliter med at de mistet et foster tidligere.

Det viser seg senere at den andre kvinnen er den hemmelige elskeren til mannen, men på toppen av dette skal det vise seg at de ikke er alene i det avsidesliggende gamle huset.

Den andre historien handler om en ung psykiater som blir involvert i etterforskningen av en kvinne som har hengt seg.

Kvinnen har etterlatt mange spor, og det virker som kvinnen var besatt av forsvinningen av en ung gutt tre år tidligere – psykiaterens sønn. Etter litt graving viser det seg at alt dette mystisk henger sammen med forsvinningen av en annen ung gutt, 50 år tidligere.

Det er med andre ord veldig mye historie som skal fortelles i Jeg vet hvem du er, og dersom det høres mye og forvirrende ut er det fordi det er det.

Alle historietrådene i filmen er interessante i seg selv, og skaper en spennende historie hvor man venter spent på hvordan de to historiene skal bindes sammen, men med 1 time og 50 minutters spilletid føles filmen på én gang både fort kort og for lang.

Dette fordi filmen sliter med å nøste opp i alle trådene på en tilfredsstillende måte, og må ofte benytte seg av frustrerende dårlige løsninger for å få alt til å gå opp.

Filmen gjør det meste «riktig» – godt skuespill, veldig fint fotografi som nyter godt av Islands fantastiske natur som kan være vakker såvel som faretruende og passer veldig godt inn i krimstemningen filmen forsøker å fange.

Og et nokså godt tempo (selv om filmen bruker litt lang tid på å komme i gang).

Det er på manussiden filmen sliter mest, og det kunne nok vært litt strammere sydd sammen.

Filmen bruker lang tid på å etablere mysterier og å etablere karakterenes bakgrunn, men omtrent halvveis ut i filmen tyr manuset til stadig mer frustrerende måter for å få det hele til å bli én helhetlig historie.

Det virker nesten som om regissør og manusforfatter har brukt for mye energi på å etablere det filmatiske universet, og nærmest har gitt opp når historien skal drives fremover, og derfor tyr til eksposisjon fra karakterer som vandrer inn og ut av handlingen ettersom hovedkarakterene trenger hjelp for å finne ut av hva som foregår.