Anmeldelse: It Follows

It Follows er sjelden vare: en nyskapende, original skrekkfilm som vil skremme livskiten ut av deg! KINOMAGASINETs anmelder er dog ikke altfor skvetten av seg og gir terningkast fem! Montasje: Per Mork, KINOMAGASINET.

Endelig en skrekkfilm som vet hvordan den virkelig skal skremme! It Follows er en sann fryd å se på – om du elsker skrekkfilmer.

Skrekkfilmer har alltid vært en sjanger som historisk sett sjeldent har blitt rost av kritikere.

Sjangeren var opprinnelig et trekkplaster rettet mot ungdommen med en storhetstid på 1970- og 1980-tallet. Denne perioden var preget av cult-filmer som The Exorcist (1973, Friedkin), Halloween (Carpenter, 1978), Friday 13th (Cunningham, 1980) og A Nightmare on Elm Street (Craven, 1984).

Selvsagt har det vært enkelte store skrekkfilmer også i moderne tid. Scream- og Saw-franchisen for å nevne noen, men endelig har det kommet en ny skrekkfilm som er på høyde med de virkelige klassikerne – It Follows av David Robert Mitchell.

Filmen starter i en forstadsgate i USA. Vi får vite lite og kamera virker å være et stykke unna jenta som plutselig dukker opp. Hun snubler ut i gata og fremstår forvirret og redd i et ellers rolig nabolag.

Umiddelbart minner kameraføringen og utsnitt meg om Carpeneters Halloween. Vi føler at det er noen som observerer handlingen på avstand, kanskje en nabo, uten at noe bekrefter dette. Det er ingen karakterer som filmer, men det er allikevel en følelse av å kikke på noe mystisk gjennom en annens blikk.

Utsnittene i It Follows består også av store panoreringer, effektiv bruk av oversiktsbilde og detaljerte nærbilder, samt unike fremstillinger av det som ser ut som uendelige gater i forstaden. Med en variert og kreativ bruk av kamera viser Mitchell at ingen av filmens visuelle uttrykk er tilfreldig, men nøye planlagt i forhold til hva hvert eneste bilde skal formidle.

It Follows har et enkelt plot og det enkle er ofte det beste.

En ond ånd vi ikke vet opprinnelsen til, hjemsøker filmens hovedperson Jay (Maika Monroe) etter at hun har hatt sex med Hugh (Jake Weary). Det viser seg at det er en seksuelt overførbar forbannelse og den eneste måten Jay kan redde seg selv på er å gi den videre. Alternativet er å enten være i konstant flukt eller dø. Dør hun, vil Hugh nok en gang være målet for ondskapen og slik jobber forbannelsen tilbake til der den startet, dersom den ikke bringes videre.

Ondskapen forklares også ut i fra en rekke normer vi assosierer med skrekkfilmsjangeren. Har man sex, vil man dø. Selv om man kan komme seg unna ved å ha mer sex i It Follows, er sex roten til alt ondt. Det forklares også at ånden er smart, men treg. Den vil aldri løpe etter for å fange sitt mål, men konstant gå målrettet direkte mot sitt bytte.

Mine tanker går direkte til hvordan 1970- og 1980-tallsfilmenes mordere alltid var raskere sine bytter, til tross for at de stort sett gikk. Sist, men ikke minst, er det en genistrek å legge til at ånden er smart. På den måten er det vanskelig for oss tilskuere å ha noen logiske løsninger på filmens problem fordi ånden antagelig vil gjennomskue vår plan.

Går det an å komme unna på noen annen måte enn sex? Er dette en forvridd og skrekkfilmbasert versjon av Pay It Forward (Leder, 2000)? Det virker i alle fall å være en undertone av både humor og tradisjon som It Follows bygger på, men mest av alt er den skummel. Veldig skummel!

Det er tydelig at It Follows har sterk tilknytning til filmer som blant annet Halloween og A Nightmare on Elm Street. Personlig syns jeg det var mange likheter i stemning med A Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (Russell, 1987).

Det er kun de som er berørt av hjemsøkingen som ser ånden. Dette skaper en stemning av galskap og paranoia som vi tilskuere deler med filmens karakterer. Vi ser monstrene som dukker opp og frustreres over at andre ikke ser hva som er rett bak de! Det er en rekke av denne type scener og det spilles godt på det faktum at en del av karakterene aldri ser hva som er i umiddelbar nærhet. Denne typen historie gjør også at kamera spiller en viktig rolle. Som tilskuere søker vi konstant bak filmens karakterer for å se om det er noe som kommer mot de. Skygger, hjørner og dødvinkler blir elementer av frustrasjon og redsel. Fokuspunktet flyttes dermed ofte vekk fra karakterene selv og til filmens omgivelser som hele tiden må være tilpasset situasjonene, noe de også er.

It Follows har en rekke eksepsjonelt effektive scener som skremmer oss og ikke minst gjør musikken sin del av jobben. Det er Disasterpeace (Rich Vreeland) som står for filmens soundtrack og bygger opp filmens mange intense scener og situasjoner. Kanskje noe av det mest effektfulle, er det ledende musikalske motivet i filmen, som opplagt har hentet inspirasjon fra hovedmotivet i Halloween. Musikken er gjentagende enkle toner på piano, med en bakgrunn av tunge mørke toner fra en synth. Som et tredje lag med melodi legges det over en lysere melodiøst, men sterkt ubehagelig melodi som jeg assosierer med introen til X-Files (TV-serie 1993-2002). Med andre ord underbygges stemmningen i It Follows auditivt av en musikk som har mange forbindelser til tidligere opplevelser innen sjangeren. Synthen legger på sin side en stemning på alle filmens scener, selv de rolige, med en urovekkende lyd som drar ut hver eneste tone fra instrumentet. Selv når det er rolig er faren aldri langt unna.

Det er kun én ting som trekker ned en ellers perfekt gjennomført skrekkfilm. Fra første stund bygges It Follows opp gjennom en rekke intense scener, men etter hvert som filmen nærmer seg en avslutning trappes det noe ned. Den avsluttende kampen mellom ungdommen og ondskapen forblir et lite antiklimaks som avsluttes noe brått og uforklarlig. Til tross for dette er ikke slutten dårlig. Filmens oppbyggende stemning henger igjen og gjør slutten bedre enn hva den kunne vært, men jeg skulle ønske jeg fikk et siste hopp i kinosetet før rulleteksten. Ved filmens slutt er det allikevel åpent hva som skjedde med den onde ånden, som mange av de klassiske skrekkfilmene den referer til, noe som også åpner for oppfølgere.

It Follows er ubenektelig en effektiv skrekkfilm fra starten av og gjennom store deler av filmen. Den bygger opp en uhyggelig stemning spesielt gjennom musikk, men også gjennom en velfungerende historie hvor følelsen av at filmens ondskap ofte er alt for nær. Filmen har også noen sterkt skremmende scener som får de fleste til å hoppe i setene. It Follows er dermed en førsteklasses skrekkfilm, som følger i fotsporene til tidligere klassikere som Halloween og A Nightmare on Elm Street.