Anmeldelse: It: Chapter Two

Andy Muschiettis filmatisering av Stephens Kings murstein «It» gjorde stor suksess i 2017, og forventingene til del to har vært store. Klarer det neste kapittelet å leve opp til forventingene?

Pennywise er tilbake, 27 år etter handlingen i den forrige It-filmen, noe som fører en voksen utgave av The Looser’s Club tilbake til den lille byen Derry der konfrontasjonen utspilte seg på åttitallet.

Handlingen starter på et tivoli i Derry i 2016, der et homofilt par blir trakassert av en gjeng pøbler. Da en av de to mennene svarer igjen («Jeg tror Meg Ryan vil ha sveisen sin tilbake») blir de forfulgt og fysisk angrepet. Den mest munnrappe av de to blir blodig kastet ut fra en bro (som det også skjedde ting på i forrige film). Kjæresten hans løper ned skråningen for å hjelpe ham, men da er det allerede for sent. På andre siden av elven har den fryktinngytende klovnen Pennywise dratt mannen opp på land og det tar ikke lang tid før han begynner å spise.

Av alle i The Looser’s Club (heretter kalt Taperne) er det kun Mike (Isaiah Mustafa) som fremdeles bor i Derry. Han har brukt de 27 årene som er gått siden hendelsene med Pennywise på å loggføre det han har oppdaget av hint til denne skapningens eksistens. Han skjønner kjapt at den lemlestede mannen som blir funnet ved elvekanten er et offer for det de slåss mot den gangen og begynner å kontakte de andre Taperne. På slutten av forrige film blandet de blod og sverget på at hvis Pennywise noengang kom tilbake, så skulle de samles og ta opp kampen på ny.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om handlingen herifra, annet enn at vi denne gang får små hint om Pennywise sin bakgrunnshistorie, jfr. Mikes mangeårige research, og hvor han kommer fra. Dette gjøres heldigvis gjennom små korte glimt og hint heller enn en detaljert beskrivelse. Monsterklovnen kunne fort mistet noe av det skumle hvis filmen gikk detaljert til verks for å forklare hva han er for noe.

La oss heller ta en titt på hvordan det har gått med de voksne Taperne-medlemmene: Bill (James McAvoy) er blitt en suksessrik forfatter som har får pes på grunn av dårlige slutter. Richie har — ikke uventet — gjort suksess som standupkomiker. Beverly (Jessica Chastain) har sammen med sin brutale ektemann, som blir et guffent speilbilde av faren i den første filmen, skapt et anerkjent motenavn. Ben (Jay Ryan) er blitt en attraktiv og etterspurt arkitekt. Eddie (James Ransone) jobber som risikoanalytiker og har giftet seg med en overbeskyttende og hypokonder kvinne, skremmende lik moren fra den første filmen.

Det er igjen Taperne som er i fokus og tradisjonen tro for en oppfølger blir man litt bedre kjent med dem. Andy Muschietti har i tillegg til sitt voksne skuespillerensemble filmet nye scener med de unge skuespillerne fra sist, både for å fylle ut og gi mer dimensjon til hva som skjer i denne. Og her merker man hvor god castingen er. Siden jeg likte den første filmen godt var jeg spent på hvordan de voksne skuespillerne gikk løs på rollefigurene.

La meg si det med en gang: Dette føles virkelig som naturlige voksenutgave av Taperne. Til og med en stjerne som James McAvoy forsvinner inn i rollen uten at jeg overhode tenkte på ham som McAvoy. Alle gjør en topp innsats og bringer overbevisende liv til disse velskrevne karakterene.

Bill Skarsgård er igjen et fyrverkeri i rollen som Pennywise, og det er tydelig at mannen har hatt det gøy på jobb. Denne gangen forsvinner han kanskje litt mer i bakgrunnen i forhold til Taperne, men det er ingen negativ ting. Det som kjennetegner en god Stephen King-story er det hverdagslige. Oppvekst. Dagens dont. Gode karakter-relasjoner. Så kommer det skumle plutselig og brått på en og annen gang. Slik forholder Pennywise seg skummel og mer interessant, enn om han skulle vært mer i fokus.

Likevel går filmen kanskje litt for trygt i forgjengerens fotspor og bruker Pennywise noe mer enn nødvendig. Jeg skrev at jeg ikke ønsket gå så mye mer inn på handlingen, men jeg kan si at hver og en av Tapere må konfrontere gamle frykter og marerittaktige opplevelser for å kunne konfrontere Pennywise, og her kommer godt redigerte sekvenser der Taperne som ungdom og voksne spiller i god tandem. Det skal understrekes at dette var nye situasjoner vi ikke så forrige gang, og ungdommene har filmet nye scener, så det er ikke snakk om gjenbruk. Likevel engasjerer ikke disse sekvensene meg nevneverdig, utenom en eller to som var spesielt gode. Selv om det var nytt føltes det som repetisjon. Skal jeg anbefale et tidspunkt for en ekstra tur i kiosken eller på toalettet, så blir det her. Det holder å se en av disse scenene, så skjønner man hva alle må gjennom, og det tror jeg hadde gjort en film med enda bedre flyt, hadde de holdt seg til å vise en eller toppen to av disse. Med en spilletid på nesten tre timer hadde den neppe tatt særlig skade av dette.

Jeg skjønner at dette kanskje ble gjort for å få flere scener med tittelfiguren — som jo egentlig ikke heter Pennywise. Pennywise er bare en av skapningens mange gestalter, men åpenbart den Det (It) foretrekker å være.

Utenom dette er det i grunn bare en annen stor ting undertegnede ønsker å peke på, og det er den siste konfrontasjonen. Man kan akseptere det i Kings roman, da det er i skrevet form og en skaper bildene i sitt eget hode. It-miniserien fra 1990 (med Tim Curry i tittelrollen) prøvde beholde det så likt romanen som mulig, og lyktes ikke helt (vi snakker om Pennywise sin sanne form). «Chapter Two» gjør det på en mye mer subtil og antydende måte, som jeg likte godt, men likevel kunne de nok tonet ned litt med fordel.

Slutten, derimot, er så og si perfekt. Det er et sterkt ord, men jeg føler det er det mest treffende. Tråder nøstes opp og karakterenes historier konkluderes på en så fin og emosjonell måte at jeg forlot kinosalen med tårer i øynene. Det viser igjen hvorfor denne — og den forrige — er virkelig gode Stephen King-adapsjoner: De fokuserer på karakterene og får deg til å bli glad i dem. Det er de vanlige menneskene det handler om. Og så dukker det opp noe skummelt i bakgrunnen som slår sprekker i hverdagen.