Anmeldelse: Irrational Man

SOLID: Irrational Man er ett solid drama fra et akademisk miljø.

Woody Allens nyeste film er et velgjort drama som graver seg ned i to menneskers liv, drivkrefter og begjær. Men likevel handler den om så mye mer, for denne filmen rommer så mye om både livet, oss mennesker og våre relasjoner.

Allerede fra første sekund ser vi ting fra den mannlige hovedrollens perspektiv. Fornemmelsen av hans tankesett og livsstil klarer på forunderlig vis å treffe meg som seer, og Abe sin kjøretur til universitetet framstår som svært fin. Det er Joaquin Phoenix, kjent blant annet for sin rolle som Johnny Cash i filmen Walk the Line (2005), som spiller Abe. Dette klarer han på et passe mystisk, slitent og godt vis.

I Irrational Man blir vi ønsket velkommen til den akademiske verdenen. Det er helt klart noe «Woody Allensk» over filmen. Nok en gang klarer Allen å understreke og forsvare sin posisjon som én av de viktigste filmskaperne i moderne tid.

På godt vis klarer han å skildre de mellommenneskelige relasjonene og livet som helhet. Dette gjør han i første rekke via sine to hovedpersoner, men også ved å bruke tilfeldige møter og mennesker i et trivielt bybilde.

Dermed befinner Irrational Mans handling seg på et svært eksistensielt nivå, og det er nettopp dette som er så fint. Tanker om de vi møter i hverdagen og bare ser men ikke snakker med, ville idéer og lignende blir viktige ingredienser i filmen, og dette er kledelig og interessant. Ett av filmens vendepunkt blir da Jill (Emma Stone) og Abe overhører noens samtale på en kafé, og nettopp dette minner meg om en scene fra norske Joachim Triers Oslo, 31. august.

Irrational Man innehar et drøss av gode innspillingsteder. Fotoarbeidet – utført av Darius Khondji – er nokså ordinært med tanke på vinkler og utsnitt, men er absolutt ikke kjedelig av den grunn. Khondji har arbeidet som fotograf på flere av Allens tidligere filmer også, og med Irrational Man klarer han å framheve det klassisk gode kameraarbeidet som vi kjenner fra tidligere i filmhistorien. Filmens foto innehar et svært høyt estetisk nivå, og bare kameraføringene og objekters plassering i bilderuten vitner om fotografens øye for detaljer og kvalitet.

Dette er en fryd å se på, og med de mange flotte lokasjonene hvor innspillingen har funnet sted byr filmen på en rekke flotte fargespill og komposisjoner. I filmen er blant annet hovedpersonene på tivoli. Jeg kan aldri huske å ha sett et tivoli se så elegant og oppegående ut. Filmens musikk byr på gode pianotoner som passer godt og legger an rett stemning.

Filmens fremdrift motiveres av handlingens utvikling og vendinger, men også mye ut i fra begge hovedpersonenes fortellerstemme som forteller mye. Dette passer godt inn i filmens ramme, og gir oss et ekstra innblikk i begges bakgrunn, tanker og følelser.

Som vanlig er det Allen selv som også har skrevet manuskriptet til filmen, og dette er velskrevet. Manuset er svært filosofisk, i tråd med filmen som helhet, og innehar mange dype replikker med en større mening. Innimellom kan det bli noe pompøst, spesielt dialogene mellom Jill og Roy.

Beretningen om denne irrasjonelle og nedtonede professoren som innleder et forhold til en av sine kvinnelige studenter kan høres ut som ett eneste klisjé- og sengemaraton. Men slik blir det gudskjelov ikke. Forholdet mellom Jill og Abe har et helt annet fokus enn det seksuelle og kroppslige, og blir dermed mer interessant enn mange andre filmaffærer.

Filmen bidrar med nyskapende vendinger og overraskelser helt til siste slutt, og alt i alt er dette en film av stor kvalitet. Den innehar ingen altoppslukende digitale effekter, men er derimot forførende på klassisk vis med god formidling, estetiske bilder og mye sjarmerende symbolikk.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.