Anmeldelse: Into the Woods

KINOMAGASINETs anmelder ble ikke overbevist av Into the Woods og gir den terningkast tre.

Into the Woods har mange jern i ilden, men dessverre blir filmens framdrift vekk i skogen, mens mange av skuespillerne roter seg bort fra stien med en pussig ironi til eget arbeid.

Så var det altså duket for en musikalsk sammenslåing av flere kjente og kjære eventyr. Rob Marshall, regissøren bak Into the Woods, har tidligere klart å få fram både musikalsk storhet og en drivende historie med Chicago som ett høydepunkt på CV-en. Denne gangen har det ikke gått like bra …

Into the Woods består i stor grad av synging. Filmens start gjør oss kjent med karakterene og deres drømmer på effektivt vis, nettopp via sang. Flere av sangene er satt sammen på godt vis med rim og framdrift, men det blir også mye overflødig slagg i disse tekstene.

Det er to elementer i denne filmen som imponerer meg stort: det er Meryl Streeps prestasjon i rollen som den onde heksen, og det er et godt lyddesign.

Meryl Streep sin tolkning av den onde heksen er overbevisende tross den noe primitive handlingskurven filmen serverer som helhet. Streep har en egen musikalitet og rytme, og passer godt inn i denne settingen.

Filmens lyddesign virker overbevisende. I mange musikkbaserte filmer kan det hele føles som en dårlig musikkvideo hvor menneskenes munnbevegelser minner mer om miming. Denne mimingen slipper vi gudskjelov unna i de aller fleste delene av Into the Woods, og dette er med på å heve filmopplevelsen. Lyduniverset er nokså komplekst og hever fram både magi og spenning.

Kostymene, sminkearbeidet og selve universet som skapes i skogen ser pent ut, og rent teknisk ser de overnaturlige elementene også ålreit ut.

Men det er da det kommer til selve historien og framføringen av denne at jeg detter av lasset. Into the Woods er et eventyr for voksne hvor alle karakterene har ønsker som de må inn i skogen for å ha sjanse for å få oppfylt. Dessverre roter historien seg bort der dypt inne i skogen ett sted.

For oss voksne kunne det tross alt blitt morsomt med en ny vri på de folkekjære eventyrkarakterene. Men dessverre klarer manuset å få de fleste av skuespillerne til å opptre med en ironi mot sin egne roller. Dette er på ingen måte sjarmerende …

Jo da, vi voksne synes nok at to prinser som står i en slags mini-foss og synger om kjærlighet kan bli ganske klissete, og at det dermed kan bli ganske komisk hvis man tenker på prinsens bakgrunn fra den velkjente historien om Askepott. Skuespillerne tuller litt, underdriver litt og overdriver litt.

Men det blir bare litt … alt blir bare litt … det gjøres ikke skikkelig, og dermed blir det bare ødeleggende for filmen. Balansegangen for ironi er ganske skjør, og her forstår jeg ikke om de er ironiske mot filmen, karakterene, musikalen som sjanger eller ikke er ironiske i det hele tatt.

De ulike karakterene fra eventyrverdenen har ikke blitt knyttet godt nok sammen i Into the Woods, og handlingen er det så som så med. Siste halvtimen av filmen føles som et unødvendig tillegg. Både fremdrift og logikk blir borte.

I tillegg biter jeg meg merke i at Rapunzel, prinsessen som er kjent for sitt ekstremt lange hår, mister den lange fletta si hele to ganger i løpet av filmen. Hvordan fletta kom på plass igjen etter at hun mistet den første gangen kan jeg ikke besvare.

Into the Woods er originalt en musikal for teaterscenen, og jeg tror nok den kler scenen bedre enn lerretet.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.