Anmeldelse: Inside Out

Inside Out ble godt likt av KINOMAGASINETs anmelder, som gav den terningkast seks. Filmen vant en Oscar-statuett i kategorien Beste animasjonsfilm. I tillegg var den nominert for Beste originale manus.

Inside Out er en fortelling som appellerer til tilskuere i alle aldre, fortalt på et audiovisuelt slående vis og med en hel del humor.

I dette nye mesterverket fra Disney-Pixar møter vi elleve år gamle Riley (Kaitlyn Dias). Hun er en typisk ung jente som trives godt i sin lille hjemby, men som plutselig blir revet vekk fra det kjente da familien flytter til San Fransisco.

Samtidig med Rileys etablering i storbyen, møter vi fem emosjonelle karakter som bor i hennes sinn og navigerer etter beste evne den unge jentas emosjoner. Dette er en jobb lettere sagt enn gjort. I Inside Out (Innsiden ut på norsk) representerer menneskets primære emosjoner gjennom: Joy (Amy Poehler), Sadness (Phyllis Smith), Disgust (Mindy Kaling), Fear (Bill Hader) og Anger (Lewis Black).

Inside Out forteller dermed én rett-frem historie hvor vi befinner oss i Rileys univers. Samtidig fortelles det en historie om de fem emosjonene og deres eksistens i Rileys indre verden, med alle situasjoner og problemer som oppstår her. De to fortellingene skjer hver for seg, samtidig som de hele tiden påvirker hverandre. På denne måten klarer regissør Pete Doctor og hans team å skape en film som illustrerer kompleksiteten ved våre emosjoner, gjennom en lettfattelig, velfortalt og ikke minst humoristisk film.

Inside Out er både enkel og komplisert på samme tid. Det er en animasjonsfilm med stor appell til unge. Samtidig har filmen en dybde både relatert til det å være ung, hvordan håndtere forskjellige emosjoner, hvordan å takle store endringer i livet – og ikke minst: hvordan emosjonene våre påvirker oss når vi vokser opp.

At Inside Out vil være en morsom film for de yngste er det ingen tvil om. Amy Poheler, stemmen til Joy, gjør en fantastisk jobb i å gi liv til den overentusiastiske og alltid glade, lille karakteren.

Koste hva det koste vil: hennes mål er å holde Riley glad. Det er allikevel ikke slik at de andre emosjonene er fiender, men de spiller på lag med hverandre. De fleste utenom Sadness. Sadness blir oftest holdt utenfor, og det jobbes iherdig med å holde Sadness borte fra Rileys minner. Hvorfor i all verden skulle man ønske triste minner? Phyllis Smith har en stemme som både er trist, men også innehar en karakter og dybde. For det å være trist er en god ting noen ganger. Det er viktig i vår utvikling av forståelse av det større bilde.

Og det er dette filmen i bunn og grunn handler om. Som barn er vi ofte bekymringsløse og glade. Det er lite som rikker ved vårt mot, det er ikke barnslig å tulle og vi trives like godt i lek med foreldre som med venner. Så skjer det noe. Vi blir eldre, ting blir kleint, ting endres og ingenting er slik det var før, og vi opplever oftere og oftere situasjoner som er triste og vi reflekterer mer enn tidligere. Gode minner kan bli triste minner, men filmens moral forteller oss at det er helt greit!

Visuelt sett er Inside Out en fargeklatt av en film. Karakterene med sine tilhørende emosjoner har fått passende farger, som ildrøde Sinne for eksempel. Vi møter også figurer som tilhører drømmer og det hele tar tidvis en Dr. Seuss-aktig form, som ofte kombinerer det magiske og artige, med det mystiske og eventyrlige. Rileys verden på utsiden reflekterer ofte hennes emosjoner vi ser på hennes innside. Dette ser vi godt i det familiens møbler aldri dukker opp, og Rileys tilværelse føles like tomt som deres leilighet i San Fransisco.

Filmen har også et passe lekent soundtrack som følger filmens løp, komponert av Michael Giacchino. Et godt sammensatt soundtrack spilles sammen med flere kjente sanger.

Inside Out er en spesiell filmatisk skapelse som griper om hjertet med en særdeles realistisk tematikk. Filmen inneholder gledesspredende karakterer, artige situasjoner og ikke minst eksepsjonelt gode stemmer til dens animerte ansikter.

Det er ingen tvil om at filmens regissør Peter Docter har hatt en tydelig visjon, og deretter gjort alt han kan for skape det beste resultatet for oss tilskuere – og dette har Doctor og hans team klart! Denne filmen passer godt for alle aldre, og burde nesten sees igjen og igjen etterhvert som man også blir eldre.

Som om ikke filmen er nok i seg selv – noe den absolutt er – vil den ivrigste Pixar-fansen kunne kose seg med en rekke såkalte «eastereggs» som referer til de mange tidligere filmene. Også forfilmen Lava (James Ford Murphy) er en slående vakker fortelling som kommer til å gjøre inntrykk.

Versjonen som er anmeldt var med engelsk tale.