Anmeldelse: Ingenting å le av

Ingenting å le av er en god film, der den står sterkt i balansen mellom humor og alvor.

2021 har vært et stort år for norsk film, der vi har fått utrolig gode og viktige filmer som Gritt av Itonje Søimer Guttormsen, De uskyldige av Eskil Vogt og dokumentarer som Stol på meg og Generasjon Utøya. Senere i høst returnerer også Joachim Trier til lerretet med Verdens verste menneske, med sin avslutning på den såkalte Oslo-trilogien. Nå returnerer en annen norsk regissør, med det som kan anses som avslutning på hans egen avslutning på hans egen Oslo-trilogi, Petter Næss med hans nye film; Ingenting å le av.

Ingenting å le av er skrevet av Odd Magnus Williamson og er regissert av Oscar-nominerte Petter Næss. Filmen tar for seg den noe suksessfulle stand-up komikeren Kasper (spilt av Williamson selv) som bor i Oslo. En dag endrer alt seg for Kasper, når han får kreft og kjæresten hans slår opp med ham. Dette setter Kasper på en ny vei i livet, der han må bruke humor for å kjempe mot sykdommens alvor.

Williamson er spesielt god i rollen som Kasper, som viker fra mange av de andre rollene vi har sett ham i fra før. Han er karismatisk og morsom, men er også ydmyk og alvorlig i filmens mørkere øyeblikk. Ikke se bort i fra at Amanda-programlederen får en selv til neste år!

I likhet med Petter Næss tidligere filmer som Elling, har han laget en meget god duo-film, der Øystein Martinsen (Vikingane) briljerer som Kaspers agent og barndomsvenn Erik Elisabeth. De andre rollene i filmen er også velspilt, der spesielt Sara Khorami gjør godt som en av Kaspers støttespillere i kreftbehandlingen.

Manuset er godt skrevet, der det følger den tradsjonelle tre-aktsmodellen. Filmens struktur er ikke akkurat nyskapende, som heller ikke er noe filmskaperne prøver å gjøre. Skildringen av stand-up-miljøet i Oslo er også en fascinerende vinkling, der vi får se vår hovedkarakter Kasper vandre rundt på barer med komikere som Jonis Josef og Lars Berrum, som får oss inn i et mer realistisk fiksjonsunivers. Dette skulle jeg ønske filmen gikk nærmere inn i, da dette på en måte bare blir en kulisse eller et bakteppe for Kasper som karakter. Williamson har klart å gjøre noe som kanskje er noe av det vanskeligste på film; å få meg til å le av stand-up show på film.

Problemet med manuset er at det ikke utforsker nok av karakterene sine. Karakterene er nokså feilfrie, der alt i deres liv hadde vært perfekt om de bare ikke hadde hatt denne forferdelige sykdommen. Kasper er på en måte «for god», der han bare tar de alvorlige problemene som de kommer, uten å vise noen særlig motstand. Jeg hadde ønsket meg en større motstand fra Kaspers side, som kunne vist frem sterkere personlige egenskaper hos karakteren. Et godt eksempel på dette er Maria Sødals film Håp fra 2019, som viser frem menneskene på en mer realistisk måte. Karakteren Anja føler på den urettferdigheten som er blitt gjort mot henne, og blir irritert for hvordan andre skal styre livet hennes med sykdommen. Kasper blir i sammenligning en Jesus-karakter, som ikke har like menneskelige egenskaper når det kommer til sykdommen.

Ingenting å le av er en varm og god film om humor i møte med de mest gravalvorlige tema. Odd Magnus Williamson gjør en av sine beste roller og har med seg en flott rollebesetning. Her er det både mye å le og gråte av, og publikum anbefales varmt å oppsøke kinosalene for å nyte nok en god norsk film på kino!