Anmeldelse: Inferno

KINOMAGASINETs anmelder ga Inferno terningkast tre.

Inferno er en film som føyer seg inn i en rekke av mange lignende sjangerfilmer uten å sette særlig mer avtrykk.

Tom Hanks har siden ti år tilbake portrettert Dan Browns romankarakter Robert Langdon i til sammen tre filmer. Filmatiseringen av Browns bøker startet med The Da Vinci Code (2006). Deretter kom Angels & Demons (2009) og nå Inferno (2016).

Det er ikke tilfeldig at jeg nevner Tom Hanks tidlig i denne anmeldelsen, for han er nemlig filmens store høydepunkt. Han fyller skoene som sin karakter professor Robert Langdon godt også i Inferno, og følelsen av at han er tilbake i rollen er virkelig tilstede.

I tillegg er det slik at vi får vite mer om Robert Langdons fortid i denne filmen. Vi har tidligere fått vite en del om hans klaustrofobi, grunnet et fall i en brønn som barn, men denne gangen går det dypere enn brønnen. Vi blir nemlig introdusert for Elizabeth (Sidse Babett Knudsen) som kunne ha endt opp som hans livsledsager hvis ikke tilfeldighetene hadde resultert i et annet utfall. I det siste har vi sett Hanks i flere karakterer som er eldre menn enn Langdon, som for eksempel i Bridge of Spies (2015) og Sully (2016). Nå er han tilbake som Robert Langdon med mørkt hår og en mer vital gnist.

Vi møter Langdon i en nokså annen forfatning enn vi er vant til i de tidligere filmene denne gangen, nemlig som såret med hukommelsestap på et sykehus i Firenze. Langdons forvirring blir skildret for oss publikummere mye via filmens klipping. En rekke tilbakeblikk får prege Inferno, særlig i starten, og dette skjer i korte og noe skurrete klipp. Dette er et fint virkemiddel, men det blir litt for mye etter min smak. Langdon har alltid med seg en ny, kvinnelig hjelper i filmene, og denne gangen er det Sienna (Felicity Jones). Hun er en snartenkt kvinne som Langdon er svært avhengig av i starten av filmen. Jones gjør en god tolkning av Sienna til å begynne med, men etter filmens vendepunkt blir hennes prestasjoner noe mer diffuse. Audrey Tautou var Langdons hjelper i The Da Vinci Code, og i Angels & Demons var det Ayelet Zurer som var hans sentrale medspiller. Tautou gjorde en svært god jobb i The Da Vinci Code, og Felicity Jones klarer ikke å måle seg opp mot dette. Samspillet mellom Jones og Hanks er grei skuring, men ikke mer enn det.

Ti år har, som sagt, gått siden The Da Vinci Code trakk publikum til kinoene, og i Inferno blir også Langdons univers noe modernisert både i tematikk og hjelpemidler. Denne gangen må Robert Langdon forsøke å forhindre spredningen av et virus som kan utslette halvparten av jordens befolkning. Det er klart at dette er en tematikk som har potensial til å kunne appellere og berøre mange, for dette er en situasjon hvor vi virkelig kan forstå hvor katastrofalt utfallet kan bli, men likevel blir handlingen for svevende. I de tidligere filmene har vi vært bevisst på et konkret mål som Langdon skal nå, mens denne gangen er det ikke så lett å peile ut veien. Samtidig som en modernisering har skjedd på de ti årene som har gått, ser man også en helhetlig tanke gjennom de tre filmene, og for eksempel fotoarbeidet vitner om dette.

Som alltid i disse filmene er det stadig nye vendinger når det kommer til hvem man kan stole på, hvem man er på lag med også videre. Noen av tvistene vi blir presentert for tidlig i filmen blir noe krokete og uoversiktlige, mens mot slutten kunne de ha spart på noen hemmeligheter for å holde enda lenger på en egen nerve og spenning.

I filmens manuskript er det enkelte forsøk på vittigheter, men disse slår ikke til. Store deler av resten av manuset er preget av for mye ord og uttrykk knyttet opp mot Langdons profesjon, uten at de egentlig kommer til sin rett. Men enkelte fine momenter er å finne, særlig når det kommer til det mer mellommenneskelige mellom Robert og Elizabeth, men mye ender dessverre opp som klisjéer.

Selv om manuskriptet ikke er helt overbevisende er samspillet mellom Sidse Babett Knudsen og Tom Hanks svært godt. Babett Knudsen er dansk, og vi har tidligere sett henne i serier som Borgen og 1864, men denne høsten er hun aktuell både i Inferno og HBO-serien Westworld. Man forstår tidlig at hennes og Tom Hanks sin karakter har en forhistorie, og de klarer på lekkert vis å kommunisere med hverandre både med det de sier og deres væremåte i hverandres nærvær.

Dessverre blir Inferno en film med flere svakheter, og ingen av denne filmens actionscener er like storslagne og minneverdige som  i seriens to foregående filmer. Manuskriptet klarer ikke helt å treffe blink, og dessverre blir ikke selve handlingen så spennende og treffende som den har potensial til.

Stor takk til Hamar kino for presseadgang.