Anmeldelse: Ikke kall meg sønn!

SKILDRER EN IDENTITETSKRISE: Ikke kall meg sønn! skildrer den unge Pierres krise da hans mor viser seg å ikke være hans biologiske mor

Ikke kall meg sønn! er en energisk og kroppslig film om en ung gutts identitetskrise. Filmen kan vise til mye bra fotoarbeid, men dessverre er filmens handling til tider for ufokusert.

Pierre er en normal 17-åring som lever et, stort sett, ordinært liv; han går på videregående skole, spiller i rockeband, har kjæreste og tar seg en joint i ny og ne. Men han har en hemmelighet: han liker å kle seg i jenteklær.

Pierre har et tilsynelatende godt familieliv med en lillesøster og mor som viser mye kjærlighet. En dag slår lynet ned i familien. Det viser seg at Pierre ble stjålet fra sine biologiske foreldre på sykehuset den dagen han ble født, og kvinnen han har vokst opp med som mor havner dermed i fengsel.

Pierre ender derfor opp i et nytt hjem, med en familie han ikke kjenner og heller ikke ønsker å kjenne. Pierres liv blir snudd på hodet, og han blir kastet inn i en ny tilværelse med nye foreldre, en ny bror, ny skole, og et nytt navn: Felipe.

Ikke kall meg sønn! er en film som er tung på følelser og tar opp flere interessante temaer. Her utforskes tilhørighet, klasse og seksualitet gjennom Pierres dramatiske opplevelser.

Det hele fremstilles veldig naturlig i sin befattede regi av manusforfatter og regissør Anna Muylaert, som tidligere har vunnet festivalpriser for sine tidligere filmer om lignende tematikk.

Pierre opplever et enormt skifte i miljø og identitet. Hans nye familie er av en høyere klasse, er ressurssterke, og forventer at Pierre skal oppføre seg som en av dem. Pierre er vant til en annen livsstil, og sliter med å tilpasse seg til et miljø han ikke ønsker å være en del av i utgangspunktet.

Som et resultat av denne forandringen blir Pierre mer og mer frustrert og forvirret over sin egen identitet. Etter hvert insisterer han på å få gå i jenteklær, i et forsøk på å få sine nye foreldre til å akseptere ham for den han er.

Filmens regi er i mange øyeblikk svært god. Ved bruk av et insisterende kamera med et årvåkent blikk gir regissør Muylaert tilskueren et spennende innblikk i situasjoner med enorm følelsesmessig tyngde. Et eksempel på dette er når kameraet er tett innpå Pierres ansikt da det går opp for han at personen han alltid trodde var hans mor faktisk har stjålet han da han var en baby. Disse insisterende nærbildene gir oss også innblikk i hva de andre karakterene rundt Pierre tenker, som for eksempel når hans biologiske foreldre kommer for å møte ham for første gang. Da hviler kameraet i et utsnitt som skaper nærbilder av ansiktene til moren og faren, og vi får en unik fremstilling av alle forventningene som ligger i bakgrunnen for disse karakterene.

Ikke kall meg sønn! er en veldig kroppslig film. Regissør Muylaert nekter rett og slett å slippe blikket fra karakterenes ansikt, kropper og deres bevegelser i filmen, og ønsker at tilskueren skal legge merke til enhver detalj i disse bevegelsene. Det finnes flere sekvenser hvor Pierre går ut på fest hvor disse nærblikkene får utfolde seg skikkelig. Da er Pierre omringet av skikkelsene til et hundretalls andre ungdommer, dansende til høy og energisk musikk, i kontakt med kroppene til to jenter. Sekvenser som dette gir filmen et bankende hjerte og er en fin måte å få frem Pierres indre følelser gjennom filmatiske virkemidler.

Ikke kall meg sønn! er ikke en perfekt film. Noen ganger sliter filmen med å holde fokuset på riktig plass, og bikarakterer får oppmerksomhet som det ikke kommer noe interessant ut av. Dette gir inntrykk av at filmen ikke tør å holde fokuset eksklusivt på hovedpersonen Pierre. Man sitter kanskje igjen med noen spørsmål angående noen ufullstendige tråder, som enten burde blitt utforsket mer eller burde blitt kuttet ut, da disse trådene ikke leder noen vei.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.