Anmeldelse: I onde dager

Tommy Wirkola er tilbake i hjemlandet, denne gangen med en sort action-komedie med et aldri så lite samlivsdrama.

Siden hans tur over til Hollywood, har det vært stille fra Tommy Wirkola (Død Snø) siden hans forrige film What Happened to Monday, produsert for Netflix i 2017.

Har Hollywood påvirket hans evne til å lage kompromissløse action-exploitation filmer?

Ekteparet Lars og Lisa, spilt av Aksel Hennie (Max Manus) og Noomi Rapace (Menn som hater kvinner), lever sine glade forstadsliv preget av fasade og dyr vin de egentlig ikke har råd til.

Lisa er skuespiller og Lars er TV-regissør, der han for tiden regisserer en god gammeldags såpeopera, som av en eller annen grunn er filmet som om filmen var «støkk på 80-tallet».

Ingen av dem er lykkelige, og Lars er forbanna på at Lisa antagelig har ligget med den nye teaterregissøren hun jobber med.

Derfor bestemmer Lars seg for at de skal dra på hytta, som de gode småborgerne de er, så han kan kvitte seg med kona for godt og stikke av med livsforsikringen. Dette går selvsagt ikke som planlagt, da Lisa har sin egen plan, og de får plutselig besøk av tre morderiske fengselsfanger, som de må stoppe.

Premisset for I onde dager lyder ikke veldig originalt. Vi har sett det utallige ganger før, men dette har ikke stoppet Wirkolas filmer tidligere heller. Regissøren liker å holde seg til en spesifikk sjanger, som kan sies å gå innenfor action-sjangeren og exploitation-sjangeren, og som er sjangre jeg liker veldig godt.

Filmen har en fantastisk rollebesetning, særlig med de to hovedrollene, i tillegg til Atle Antonsen (Norske byggeklosser) og Christian Rubeck (Reprise) som de kaldblodige fengselsfuglene.

Dessverre har den et helt uhyre svakt og ikke minst tynt manus, der scener dras ut i det uendelige uten at vi klarer å føle noen særlig form for spenning. Karakterene gjør utrolig lite ut av seg, noe som gjør at vi i flere scener ikke klarer å henge med på hvor filmen skal ta oss.

Uansett hvor godt det er spilt, får vi ikke særlig mye kjøtt på beina, og vi blir bare sittende med flere spørsmål. I tillegg har den en utrolig lite vellykket fortellerstruktur, med Guy Ritchie og Tarantino-inspirerte flashback, der den ofte i slutten av en scene drar oss tilbake i tid for å forklare noe av svært lite betydning. Disse scenene er ikke spesielt morsomme og heller ikke særlig givende.

I tillegg er også filmen unødvendig lang for en film med et så tynt plott, der den kunne vært kuttet ned noen gode minutter for å holde den kort og stram.

Action-scenene er velfungerende og er mer en splætter enn det er en actionfilm, som Wirkola er kjent for med sine tidligere filmer. Her spilles herlig mye blod for en splætter-fan.

Dog jeg skulle ønsket jeg klarte å bry meg mer om karakterene og frykte for deres liv. Dessverre føler jeg svært lite for dem. Filmen leker seg for lite med action-scenene, der den ikke byr på mer enn den må og gjør det meste etter boka.

Filmen har også noe veldig amerikansk over seg, som kanskje er et resultat av Wirkolas Hollywood-produksjoner.

Noe jeg har likt ved hans filmer tidligere er at han klarer å gjøre noe særegent med estetikken, som gjør det til noe eget. Denne filmen ser mer ut om en litt dårlig Netflix-film, som gjør den veldig dvask og litt sjelløs. Det finnes få filmskapere som Wirkola i Norge, som kanskje er grunnen til at jeg er ekstra skuffet.

I onde dager slår fra seg, uten at helt lander noe sted. Den har en utrolig god rollebesetning som gir alt de har, men som dessverre ikke kan redde filmens manus og fattige fortellerstruktur.

Jeg har håp for Tommy Wirkola og er spent på hans filmer videre, og jeg tror hans fans kan like denne som et nytt tillegg i filmografien, selv om den antagelig vil bli stående som en av de svakere filmene.

LES OGSÅ KINOMAGASINETS INTERVJU MED TOMMY WIRKOLA HER:

En dose Coen-brødrene og Tarantino på norsk