Anmeldelse: Hvor er Anne Frank

Fantasivennen til Anne Frank, Kitty, reiser frem til samtidens Amsterdam og oppdager paralleller mellom nåtiden og 40-tallet.

Ett år inn i fremtiden, på en stormfull og trøblete dag i Amsterdam, sprekker glassmonteren som beskytter Anne Franks originale dagbok.

Ut av blekket dannes skikkelsen til ei rødhåret jente kalt Kitty. Anne Frank skrev dagboken sin til denne fantasifiguren. Og nå er hun i vår verden. Kitty har ikke fått med seg noe som har skjedd siden Anne sluttet å skrive i dagboken sin, og bestemmer seg derfor å dra på leting etter Anne Frank i nåtiden. Hun møter gutten Peter, som hjelper henne på veien. Herfra følger filmen flere tråder. Noen av filmens sekvenser handler om å skildre livet til Anne Frank, basert på det som står i den ekte dagboken.

Andre sekvenser skjer i nåtiden, og sier noe om flyktningene i dagens samfunn. Filmen kommenterer også hvordan Anne har gått fra å være et offer for nazismens brutalitet, til å bli en merkevare. Samtidig er det også noen jaktscener som skal være mer underholdende.

Allerede her er det noen plotthull og sekvenser som ikke fungerer helt. For det første er det bemerkelsesverdig hvor lang tid Kitty bruker i Anne Frank-huset, hvor det er mange guidete turer, uten at hun får med seg at Anne er død.

Ettersom premisset for filmen er at hun drar på leting for å finne igjen sin venninne, er det rart at hun tilbringer så mye tid inne i det museet. I tillegg er det en romanse i filmen mellom Kitty og gutten Peter. Det kunne fungert bra. Ideen i seg selv er ikke nødvendigvis dårlig. Men filmen som helhet føles oppstykket og litt uferdig.

Ut ifra plakaten og trailerne ser vi fort at dette er en animasjonsfilm. Her i Europa føler nok mange ofte at animasjon er noe som kun er rettet mot barn. Men som enkelte filmer viser oss er det fullt mulig å lage animerte filmer for et mer voksent publikum. Ari Folman står bak Hvor er Anne Frank. Folman tidligere mest kjente film, Vals med Bashir (2008), er et eksempel på dette. Den filmen var ikke bare en animasjonsfilm rettet mot voksne, den var i tillegg en dokumentarfilm. Filmene hans bærer tydelige politiske meninger, og tør å vise frem veldig mørk tematikk. Hvor er Anne Frank er verken en dokumentar eller spesifikt rettet mot voksne. Og dette er et av punktene hvor filmen faller mellom to stoler.

Det kan godt hende jeg ikke er i målgruppen for denne filmen. Og det er noe som er verdt å tenke på. Et av filmens grunnprosjekter er å gjenfortelle historien om Anne Frank med et nytt blikk. Den kan fungere godt for yngre tilskuere som ikke kjenner til historien så godt fra før. Og det kjennes ut som den har et potensiale til å bli en film skoleelever må se i timen. Jeg tenkte på filmen Persepolis (Paronnaud og Satrapi, 2007) underveis. En annen film om en tenåringsjentes liv, i en politisk turbulent tid, og som gjorde mye inntrykk på med da jeg så den på ungdomsskolen. Så når jeg anmelder Hvor er Anne Frank er det ikke sikkert at mine bemerkninger er de som burde vektlegges.

Med det sagt synes jeg likevel filmen kommer litt til kort. Hvor er Anne Frank er en fiksjonsfilm. Men både gjennom hva filmen handler om, og hvordan den forteller historien, virker det hele veldig dokumentarisk.

Et eksempel er hvor nøyaktig flere av filmens bakgrunner er designet. Noen er på grensen til fotorealistiske kopier av rom i Anne Frank-huset. Dette er ikke en svakhet i seg selv, men det er litt vanskelig som tilskuer å håndtere skiftene mellom sekvensene.

De har en lik animasjonsstil, men alvoret som veier så mye i den historiske virkeligheten, krasjer likevel med den litt mer velmenende fiksjonsfortellingen som forsøker å underholde.

Scenen der Anne marsjerer nedover en gate, mens klassekameratene hennes flørter med henne føles nesten litt fremmed satt opp mot det som skjer rett etterpå. Det er mulig å argumentere for at livet, og krigen, var mangefasettert. At tenåringer også levde sine vanlige liv med forelskelser og lek, selv i dystre tider, tviler jeg ikke på. Det handler mer om fremstillingen.

Noe annet som heller ikke lander helt er animasjonen. Fargene er fine, og karakterdesignene er uttrykksfulle. Men selve bevegelsen i animasjonen fremstår som litt stiv. Filmen er animert med en kombinasjon av 2D og 3D. Jeg kan ikke nok om animasjonsteknikk til å peke konkret på hvorfor det ikke fungerer. Men det føles som filmskaperne prøver på noe mer subtilt enn den veldig uttrykksfulle stilen man ser hos Disney, men øynene og munnene får ikke helt til å fortelle like mye som ansiktene f.eks gjør i en Ghibli-film.

Nå synes kanskje du, kjære leser, at jeg er unødvendig hard mot filmen. Og jeg kan si meg enig i det. Dette er en type film i en stil og sjanger jeg er veldig glad i. Og jeg ville veldig gjerne like filmen. Kanskje ble skuffelsen min derfor større. I tillegg er det av og til vanskelig å bedømme en film umiddelbart etter at man har sett den første gang. Kanskje liker jeg filmen bedre om noen måneder. Igjen vil jeg si at jeg ikke nødvendigvis er i rett målgruppe for denne filmen. Derfor vil jeg anbefale filmen til dere. Den er ikke dårlig, virkelig ikke. Noen ganger kan man ikke høre på anmelderne, man må gå og se filmen selv!