Anmeldelse: Huset

Huset byr på en rekke kjente skrekkelementer med en ny vri.

Du har et skummelt hus hvor merkelige ting skjer. Selv om premissene er velkjente og kanskje oppbrukt har de med Huset klart å lage en skummel norsk skrekkfilm.

To tyske soldater, Kreiner (Mats Reinhart) og Fleiss (Fredrik von Lüttichau), har tatt en norsk soldat ved navn Rune (Sondre Krogtoft Larsen) som fange under en av de kalde norske vinterkvelder under annen verdenskrig.

De er takknemlige for at de finner et ensomt hus ute i villmarken, men huset er ikke så varmt og koselig allikevel. Huset har nemlig sine mørke hemmeligheter.

Den unge regissøren Reinert Kiil har klart å lage en leken norsk skrekkfilm. Sjangeren i seg selv og populariteten både utenlands og innad i Norge har økt de siste årene.

Skandinavisk skrekk har fått oppmerksomhet internasjonalt. Det er derfor morsomt å se at noen tør og ta sjanser og satse på skrekksjangeren.

Kiil er ikke helt ukjent med å lage film og er mest kjent for exploitationfilmene Hora (2009) og Inside the Whore (2012).

Ved å kombinere eksorsisme med nazisme og attpåtil et skummelt hus, har Kiil og co klart å sette sammen en kunstnerisk og leken skrekkfilm. Selv med lavbudsjett har de fått til mye.

Lydbildet er utrolig bra. En stor andel av filmens skremselsteknikker ligger i lyden, med små knirkingen og alle de rare lydene et gammelt hus kan lage. Den stille atmosfæren er virkelig til å føle på.

Kill klarer å skape en uhyggelig stemning som får nakkehårene til å reise seg. Musikken kan overgå litt, men den bringer stemningen videre i fortellingen, selv om det kan bli litt overdådig til tider.

Bildekomposisjonen er mørk og dyster, noe som passer denne filmen ypperlig. Til tider kan det bli litt vel mørkt, hvor det er vanskelig å skildre det som skjer. Utover det er det god komposisjon. Spesielt eksorsisme-scenene er velgjorte og danner grunnlaget for filmens potensiale.

Klisjeene er der, men de er brukt bevisst med tanke på skrekksjangeren, og fungerer derfor utmerket. Ideen er original, men med en unik sammensetning av tiden fra andre verdenskrig.

Ekstra morsomt er det at det blir tatt i bruk en Groundhog Day-aktig vri, med lek av tiden. Dessverre er det for mange tråder som vikles inn i hverandre, og jo nærmere slutten du kommer jo mer forvirrende blir det, ettersom disse trådene ikke løses ordentlig.

Med for mange elementer som skal på plass på altfor kort tid faller spenningen noe på siste halvdel av filmen.

Med Huset har Kiil bevist hva han kan få til innen skrekksjangeren, og det skal bli spennende å se hva han oppnår i nærmere fremtid. Tross filmens svakheter er det potensiale til så mye mer.

For opplevelsens skyld er filmen absolutt verdt en visitt inn i kinomørket.

Takk til Fredrikstad kino for presseadgang.