Anmeldelse: Hjertestart

EN SÅR OG RØRENDE HISTORIE: Arild Andresen skildrer et far-sønn-forhold helt utenom det vanlige i Hjertestart.

Hjertestart imponerer med gode skuespillerprestasjoner, og er en hjerteskjærende film om kontroversielle og tabubelagte følelser. Eller rettere sagt: mangel på følelser.

Hovedrolleinnehaver Kristoffer Joner trenger ingen nærmere introduksjon. Han har vært et kjent fjes på TV og film de siste tyve årene, og i Hjertestart beviser han hvorfor – nok en gang.

I denne filmen spiller han Kjetil som sliter etter at kona hans, Camilla (Ellen Dorrit Petersen), omkom i en bilulykke. Det største problemet for Kjetil er forholdet til adoptivsønnen Daniel. Han er seks år gammel, og ble adoptert fra Colombia av Camilla og Kjetil for tre år siden. Etter Camillas død drar Kjetil og Daniel tilbake til Colombia på en reise som vil forandre dem begge.

Far-sønn-forholdet mellom Kjetil og Daniel er den essensielle tematikken i filmen. Kjetils engasjement for sønnen har vært noe lavere enn hos andre fedre da han har arbeidet turnus offshore. Som han selv sier i filmen ble Daniel Camillas prosjekt, mens Kjetil selv satset alt på ett kort, nemlig Camilla.

Manuskriptet, som er skrevet av Hilde Susan Jægtnes og Jorge Camacho sammen med filmens regissør Arild Andresen, innehar mange dype og innholdsrike refleksjoner lignende de nevnte ovenfor.

Det er naturlig å tenke seg at far og sønn sammen må jobbe seg gjennom sorgen, men det er ikke dette som møter oss i Hjertestart, og det er nettopp dette som er unikt med filmen. Kjetil framstår som en kald, umenneskelig og tidvis grusom fyr, likevel er det noe ved karakteren som får oss til å heie på han. Både implisitt og eksplisitt, via handlinger og replikker, kommer det fram at Kjetil sliter med å forholde seg til sønnen. Små pekepinner får vi om dette for eksempel da Kjetil velger å legge seg på sofaen da Daniel har lagt seg i hans seng, i stedet for å legge seg ved siden av sønnen. Hvordan Kjetil kommuniserer med Daniel er også tidvis smertefullt å være vitne til. Kjølig, sur og lite omsorgsfull er dekkende stikkord.

Han sier rett ut til hjelpende instanser at han ikke har noen farsfølelse for Daniel, og begynner også å slenge ut replikker om at han egentlig ikke er faren hans, siden han er adoptert. Dette er både brutalt, hjerteskjærende og kontroversielt. Selv om Kjetil er ærlig er det som å få et par knivstikk for oss publikummere, og da kan man bare tenke seg hvordan barnet føler seg i en slik situasjon.

Barnets stemme og uskyldighet kommer godt fram i Kristoffer Bechs tolkning av Daniel. Lille Kristoffer er bare sju år gammel, men framstår likevel som en erfaren skuespiller med full kontroll. Blikkene hans sier mer enn tusen ord, og han er rett og slett perfekt i denne rollen. Selv om far-sønn-forholdet som skildres ikke er perfekt og idyllisk, er det noe med samspillet mellom lille Kristoffer og voksne Kristoffer som virkelig treffer en nerve. Også den Colombianske skuespilleren Marlon Moreno gjør en solid prestasjon som Kjetils venn og guide Tavo.

Når det kommer til foto har filmen en del å gå på. Filmens fotograf er David Katznelson. Han har erfaring fra store internasjonale prosjekter som blant annet Game of Thrones og Downton Abbey. Fotoarbeidet er av høy kvalitet, så det jeg kunne ønsket meg er noe mer kreativitet. Jeg savner mer fylde i komposisjonene og ikke minst litt mer eksperimentering i utsnitt. Det finnes flere gode sekvenser hvor kameraet går tett på karakterene eller virkelig har klart å fange ulike stemninger i gatene i den Colombianske hovedstaden Bogotá. Disse scenene er en fryd å se på, og enda bedre blir de når de har blitt tonesatt og klippet godt.

For nettopp musikk er noe som det kunne vært mer av i Hjertestart. Det blir en del Colombianske rytmer som er med å sette stemningen under karakterenes opphold i Bogotá, men det kunne gjerne vært enda mer musikk for å farge filmen som helhet. Også mer følsom musikk hadde gjort seg som en forsterkende effekt i mange av de tøffe og emosjonelle scenene mellom Kjetil og Daniel. En sår understreking hadde denne filmen fortjent. Filmens tematikk er sår nok fra før av, men når filmskaperne først har gått «all inn» med forbudte tanker og følelser, kunne de ha uttrykt dette med full kraft også.

Som sagt gjør Kristoffer Joner en imponerende innsats i filmen. Det er ingen enkel rolle han har fått denne gangen; han skal være filmens hovedrolle og den vi liker og heier på, samtidig som han skal spille mannen med de kontroversielle og forbudte følelsene. For er det noe som virkelig er tabu, så er det det å ikke elske sitt eget barn. Selv om flertallet av oss ikke vil ha full empati og forståelse for karakterens valg, handlinger og følelser, er det en interessant og nyskapende tematikk. Og selv om vi ikke hører så mye om dette, så tror jeg dette er en aktuell tematikk for noen, og for nettopp dem kan dette være en forløsende film. Akkurat hvorfor jeg klarer å heie på Joners karakter, tross grusomme følelser og handlinger mot en uskyldig gutt, er vanskelig å forklare. Men mye av grunnen må ligge i Joners tolkning og gestaltning, og ikke minst hvordan regissør Arild Andresen har valgt å fortelle historien.

Arild Andresen har tidligere regissert filmer som Keeper’n til Liverpool (2010) og Kompani Orheim (2012). I den sistnevnte filmen spilte Kristoffer Joner en av de sentrale rollene. Også den gang var det i en mindre likelig farsrolle, nemlig som Tore Renbergs velkjente romanfigur Jarle Klepp sin alkoholiserte far. Likevel er det to helt ulike fedre og to helt ulike posisjoner disse to inntar.

Andresen og Joner klarer sammen å skape gode og dramatiske scener på lerretet. Dette er en film som gjør vondt å se, og skuespillernes prestasjoner, et solid manus og historien er filmens sterke kort. Det hersker ingen tvil om at manuskriptet skaper grunn for mange såre hendelser og tanker som publikum vil bære med seg en stund, og dette er en film som trenger litt tid til å vokse på deg, det trengte den i alle fall på meg.

Stor takk til Hamar kino for presseadgang.