Anmeldelse: Hevn

Hevn fikk terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Hevn stiller spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å hevne seg på et annet menneske.

Kjersti Steinsbø gjør en grei regidebut med Hevn.

Filmen er løst basert på Ingvar Ambjørnsens Dukken i taket.

Vi møter Rebekka (Siren Jørgensen) som kommer til en idyllisk vestlansbygd under falskt navn. Rebekka utgir seg for å være journalist i et nettbasert reisemagasin, og at hun er der for å intervjue eieren av bygdas store hotell, Morten (Frode Winther).

Men hotelleieren selv kan ikke huske å ha noen avtale med henne, men hun får lov til å bli likevel. Men hvorfor er hun der egentlig? Det viser seg at hun har noe uoppgjort med noen fra fortiden, og slik rulles dramaet i gang.

Filmens tittel gjør sitt til at vi fort settes i rett stemning for deler av handlingen. Filmen går rett på sak, men likevel tar det litt tid før vi egentlig blir dratt inn i historien. Men når vi først blir dratt inn, så blir vi holdt der til filmens slutt. Filmen er noe forutsigbar, men ikke så forutsigbar at du sitter og venter på at den skal bli ferdig.

Hevn har ikke noen ekstreme topper og bunner. Den holder seg ganske greit på det samme nivået hele veien, og du sitter hele tiden og lurer på hva som kommer til å skje og hvordan personer vil reagere.

Visuelt sett er filmen et flott skue! Mye av grunnen til dette er at handlingen er satt inne i fjordene på i en typisk liten vestlandsbygd der «alle kjenner alle». Det er umulig å ikke like seg der med så vakker natur, høye fjell, fjorder og flotte hus. Her skal fotografen og klipperen ha en stor takk for at du får et inntrykk av at du kommer til en helt uskyldig og liten bygd, gjemt bak høye fjell. Scenografien er der fra før av.

Til dramathriller å være synes jeg at vi i starten får vite for lite av forhistorien. Dermed blir man sittende og fundere over hvorfor det som skjer faktisk skjer, men litt etter litt skjønner vi stadig mer. Oppbyggingen er helt grei, og bygger seg opp mot et tydelig klimaks. Musikken i filmen er en svært god hjelper for å bygge opp stemningen med sine mørke og dystre toner.

Hevn får deg til å tenke, og du kan ikke se denne filmen uten å følge med. Den stiller moralske spørsmål om hvor langt man er villig til å gå for å hevne seg på noen, samt hvor grensen for rett og galt er og hvem man skal «heie» på.

Men jeg ble aldri ordentlig fanget av noen av skuespillernes karakterer. Det hele blir noe slapt, og dialogen og kroppsspråket inneholder til tider lite innlevelse og troverdighet. Personen jeg følte var mest overbevisende med sin karakter var ikke hovedrollekarakteren spilt av Siren Jørgensen, men Anders Baasmo Christiansen i rollen som bartenderen «Blondie».

Hevn er en film som mangler noe av det lille ekstra for å gjøre den hakket mer interessant, både når det kommer til plott og karakterer. Som tilskuer blir man kastet rett inn i historien og får gradvis greie på mer og mer. Men som sagt: jeg blir aldri ordentlig fanget.

Takk til Filmsenteret Charlie i Porsgrunn for presseadgang.