Anmeldelse: Helan & Halvan

Er filmen Helan & Halvan spennende? Ikke veldig. Er den koselig? Ja, veldig.

Helan og Halvan (Laurel & Hardy) er komikerlegender, venner og forretningspartnere. De opererte (for det meste) i en tid da lunefull slapstick humor var på dagsordenen. Og filmen var stum.

Filmen starter med et glimt av komikerne i deres storhetstid.

Deretter følger vi duoen i deres siste fase av karrieren.

Vi kjenner komikerparet Laurel & Hardy best gjennom den opprinnelige svenske oversettelsen Helan og Halvan.

Duen bestod av den engelske komikeren Stan Laurel (Halvan), og den amerikanske komikeren Oliver Hardy (Helan).

Begge gutta var kjent fra før, med en årrekke med filmer bak seg, før de omsider fant sammen som komikerpar i 1927.

Det som fulgte var korte stumfilmer, men etter hvert som teknologien utviklet seg, også talefilmer.

Filmene og oppvisningene nådde store publikum over hele verden.

I Norge var Helan og Halvan også kjente tegneseriefigurer. Bladet ble utgitt fra 1963 til 1987.

Et viktig aspekt for en slik type film og historie er at skuespillerne har den rette kjemien dem imellom. For duoen skal ha en viss appell for at vi som publikum skal kunne tro at disse har arbeidet sammen i tykt og tynt i så mange år.

Dette fikser filmskaperne bra gjennom hovedpersonene, spilt av Steve Coogan og John C. Reilly. Begge skuespillerne fyller sine respektive roller godt og kjemien dem imellom er der den skal være.

Jeg som tilskuer har ingen problem med å kjøpe ideen om at disse to er kollegaer og venner gjennom mange år. Dette fører også til at jeg føler med karakterene da de for eksempel krangler eller møter på andre utfordringer.

Det er viktig at man tar av seg 2019-brillene og tenker seg tilbake til tiden da dette faktisk skjedde. Filmen er bygd opp rundt slapstick-humoren, slik den var, og for de fleste av oss er ikke dette spesielt morsomt. At slapsticken er tro til sin tid er et av mange grep regissør Jon S. Baird har gjort for å bringe oss nærmere det som var Helan og Halvan. Dette og en god dose god kjemi mellom skuespillerne, som nevnt over, føler i alle fall jeg på den gode stemningen som denne type humor en gang har frembragt.

Jeg skulle ønske at regissør Jon S. Baird og manusforfatter Jeff Pope hadde inkludert mer av de turbulente og dramatiske kjærlighetshistoriene som fulgte gutta. Det snakkes om, men det gås aldri innpå. Det vi sitter igjen med er en helt harmløs hyllest til to store komikerlegender. De fremstår som seriøse, respektable, høflige og hjertevarme karer.

Filmen vil nok at vi skal kjenne på nostalgien, og lengselen etter en enklere tid. En tid hvor man kunne le av klumsete klovning, og det vi ville kalt en noe naiv humor i 2019.

Filmen byr ikke på noen store krumspring eller overveldende dramatiske scener. Den er en rett frem koselig, og fornøyelig film. Jeg vil tippe at de av oss som har et forhold til Helan og Halvan, det være seg film, tegneserie eller i det hele tatt, vil sette pris på denne filmen som den er. Jeg er ikke en av de. Allikevel syntes jeg det var fint å lære duoen litt bedre å kjenne. Samtidig som jeg fikk se en helt grei film.