Anmeldelse: Håp

Dette er nok sannsynligvis den tristeste julefilmen du vil se på kino i år.

Regissør og manusforfatter Maria Sødahl (Limbo, 2010) tar her tak i et svært vanskelig og komplisert tema. Den er basert på regissørens selvopplevde historie, da Sødahl for noen år siden ble kreftsyk.

Sødahl har fortalt at vennene hennes gjerne ville at hun skulle lage film ut av opplevelsene, men at hun selv lenge var skeptisk. Det kunne bli for privat og navlebeskuende. Men nå er altså filmen her.

Sødahl viser frem Anja (Andrea Bræin Hovig) til oss som en hardtarbeidende kvinne som elsker jobben som skuespiller. Hun lever som en del av en «min-og din»-storfamilie sammen med mannen, Tomas (Stellan Skarsgård). Sammen har de seks barn: tre som Tomas har fra før og tre som er Anja sine. Dette gir en komplisert balansegang mellom familieliv og teateret.

Alt blir snudd på hodet da Anja blir diagnotisert med ikke-kurerbar kreft, og det på selveste lille julaften. Anja må dermed slite seg gjennom en haug sykehusbesøk, samtidig som julefeiringen og familiepliktene kaller.

Anja er en karakter vi som tilskuere lett kan like og som vi åpenbart kan føle med. De fleste av oss kjenner noen som er blitt rammet av sykdom og flere av oss har kanskje til og med mistet noen vi er glad i.

Familieaspektet er en veldig viktig del av filmen. Anja føler seg ofte presset til å føle like mye for Tomas sine barn, som hun gjør for sine egne, og hun må ofte legge på en maske som en mor for dem alle. Vi kan se at hun føler seg presset. Det er dermed ikke bare fokus på sykdommen og grusomhetene rundt det, men Håp er også et interessant familiedrama om det å ha barn og det å være en steforelder.

Hovig spiller en god og troverdig karakter og vi føler for henne mens hun går gjennom de ulike stadiene i sykdomsprosessen. Det er dog ikke uventet skuespillerveteranen Skarsgård som stjeler showet her. Han går fra å være en noe avvikende og selvopptatt kjæreste, som Anja på en måte misunner, til å bli Anjas sterkeste støttespiller gjennom hele prosessen. Vi synes også synd på ham gjennom historien, der han må følge opp Anja, samt familien, og det er sannsynligvis flere scenere her som vil få deg til å felle tårer.

Fortellingen er fortalt med svært sterke kontraster. Fargene er ofte kalde og svært sterile, der vi følger Anja gjennom den tunge kreftbehandlingen, men den er også full av varme bilder som viser Anjas kjærlighet for det hun har igjen. Foto er ofte håndholdt, der vi kommer nærmere og får et mer direkte og personlig innblikk i Anjas liv, som fungerer meget godt. Det er ofte julemusikk som vi hører rundt i gatene og på sykehusene. Dette fungerer godt til å fortelle hvordan Anja ser verden rundt seg, og blir en stor og viktig kontrast da dette muligens blir hennes siste jul. Alle disse grepene er vakkert tatt i bruk for å nettopp skildre de helt utenkelige omgivelsene som karakterene må kjempe seg gjennom.

«Håp» er ingen lett film å se, der den tar deg på en reise som virker både skummel og vanskelig. Ingen vil oppleve kreft, men det skjer altfor ofte og det kan ofte virke som alt håp er borte. Filmen blir noen ganger preget av litt for mye klisjéer, som ofte blir brukt i filmer som denne, men det er ingenting som preger historien for mye.

Stor takk til Bergen kino for presseadgang.