Anmeldelse: Han

En svært lite interessant norsk film om å ikke klare å takle motgang.

Han handler om tre forskjellige personer; Petter (Johannes Joner), en voksen mann og filmskaper, Eirik (Emil Johnsen), en ung mann uten jobb, og Harald (Frank Werner Laug), en skolegutt med sinneproblematikk.

Temaet i filmen er kanskje menns følelse av å bli sett ned på fordi de er menn, men måten det blir representert på i denne filmen virker det som at fokuset ligger mer på å vise disse karakterenes maktesløshet til å takle litt motgang.

Riktignok er det en kvinnelig saksbehandler, en kvinnelig politibetjent, en kvinnelig bargjest og to unge kvinner på t-banen som irriterer Eirik, og som han ser på som personer som motarbeider ham og det han vil oppnå. Det er til og med moren som avslår hans forsøk på å få låne penger. Allikevel sitter jeg igjen med at denne karakteren er en sutrete type som finner andre å skylde på når ting ikke går hans vei. Mindre likandes karakter er vanskelig å finne.

Bortsett fra Petter da, en av de andre hovedkarakterene i filmen. Petter føler at maktbalansen har tippet i kvinners favør, og når han i et middagsselskap proklamerer seg selv som feminist, så gjør det bare vondt å se på. Hans måte å takle motgangen på er unnvikelsestaktikk, løgn og kjefting på sine nærmeste. Det er umulig å synes synd på noen av disse mennene. Det er kanskje ikke filmens poeng heller, men hva filmen forsøker å fortelle er jeg sannelig ikke sikker på.

Heldigvis er det litt mer substans i Harald, selv om han også reagerer på lite konstruktive måter, så føler jeg allikevel at en så ung gutt takler motgangen bedre enn de to andre. Hans måte å takle motgangen på er sinne, innesluttet holdning og å stikke av fra problemene.

Filmen kommer aldri med noen løsninger på hverken problemene eller hvordan hovedpersonene kommer til å takle fortsettelsen og resten av sine liv, men avslutter heller med en litt merkelig forløsende handling for Harald.

Det er nesten så man kan tro at Han handler om å vise hvor elendige menn er til å takle motgang, men det gjøres på en måte som ikke inviterer til at vi identifiserer oss med, eller får sympati for hovedpersonene.

Musikken er bastant og prøver hardt å spille på et følelsesregister, men faller flatt når karakterene stort sett oppfører seg som en unge som ikke har fått formiddagsluren sin.

Visuelt er det også en kjedelig film. Handlingen foregår i et grått og livløst Oslo.

Dialogen blir masete og i enkelte scener virker dialogen lite naturtro.

Denne filmen vil gi kritikere av norsk film ny, sterk ammunisjon.