Anmeldelse: Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai

Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai har mange gode sider som filmopplevelse, men faller likevel flatt til bakken som en platt kjærlighetshistorie.

Er filmen Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, basert på boken med samme navn kanskje et forsøk på å vise hvor skrudde mennesker kan bli av å oppleve krig og at deres oppførsel er preget av dette?

Personene i dette etterkrigsdramaet – satt til 1946 – er intense, forsøksvis varme og helstøpte på den måten du bare ser på film.

Men de har en ulogisk måte å snakke på, der det virker som at hygge og den koselige fremstillingen er viktigere enn noe virkelighetsrelatert.

For disse personene eksisterer kun i denne fortellingen. De oppfører seg ikke som normale stabile mennesker.

Vi blir raskt kjent med Juliet Ashton (Lily James), en forfatter med glimt i øyet og noe personlighet. Hun mottar et brev fra et medlem i en bokklubb som ble startet på en øy i den engelske kanal – ja, du gjettet det: Guernsey!

En mann har nemlig funnet en bok som har tilhørt Juliet og sender så brev til adressen hun har skrevet inn i boken. Juliet blir nysgjerrig og vil finne ut mer om personen som har sendt brevet. Hun drar dermed til den tidligere nazi-okkuperte kanaløyen, og det er her historien virkelig begynner.

Her møter Juliet medlemmene av bokklubben der den ene er mer karismatisk og forsøksvist mer elskverdig fremstilt enn den andre. Problemet er bare at jeg ikke føler at dette fungerer. Det første møtet med bokklubben føles litt som starten til en skrekkfilm i rene Motorsagmassakeren-stil. Jeg sitter faktisk og lurer på når medlemmene skal bikke over og begynne torturen av den tilreisende intetanende Juliet. Dette skjer selvfølgelig ikke. Og kanskje dessverre ikke. For det hadde jo muligens innbydd til en mer spennende film.

Spørsmålet stiller meg er: fungerer dette fordi det er film? Og hva er det eventuelt filmen forsøker å vise meg?

For det første er Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai en film som prøver å vekke følelser. Den har triste undertoner fra krigen, den har urovekkende hemmeligheter, tyskertøser og forskjellige skjebner som forsøker å appellere til et bredt spekter av publikumet.

Allikevel blir selve historien altfor tynn og jeg klarer aldri å engasjere meg. Atmosfæren er på mange måter gjennomført og god gjennom vakre landskap og bra regi, men samtidig som jeg forstår hva de har forsøkt seg på med historien, så når den aldri helt frem til meg.

Juliet blir mer og mer knyttet til Guernsey ettersom hun avdekker hemmeligheter fra krigen.

Filmen tar seg opp i takt med avsløringene, men krasjer like fort da vi får svarene.

Den unge forfatteren forelsker seg også. Selvsagt!

Noe som for meg føles totalt uinteressant i historien. Det er til og med en forlovede i bildet, som stiller som en slags håpløs rival til Michiel Huisman (Dawsey Adams), da vi alle skjønner hvor Juliet havner til slutt. Og dette til tross for at hennes forlovede, Glenn Powell (Mark Reynolds), er en kjekk ung mann med alt på stell.

Det er tydelig at filmen kan oppleves som varm og fornøyelig, om du liker denne type dramafilm.

Jeg for min del vil heller anbefale en episode Downton Abbey (hvor noen kanskje husker Lily James i flere episoder) fremfor denne filmen.

I korte trekk er det en historie om en jente som forelsker seg i en gutt forkledd som historien om en gravende journalist i søken etter noe som kunne vært spennende.

For meg føles det som filmen aldri helt klarer å bestemme seg for hva den vil fortelle.

Og når alt kommer til alt ender den med det kjedeligste valget: nemlig en døll kjærlighetshistorie jeg ikke hadde trengt å se på kino.

Mike Newell har regien, og han er bunnsolid. Det er ingenting å utsette på hverken foto, filmens tempo eller utseende generelt. Og det er vel bare å forvente av mannen bak Donnie Brasco (1997) og Prince of Persia: The Sand of Time (2010), bare for å nevne to av hans filmer jeg likte godt.

Kostymene og tidskoloritten er det heller ingenting å si på. Her har Charlotte Walter funnet frem motebildet fra 1940-tallet som sitter som et skudd. I tillegg til kostymene er skuespillet også upåklagelig. Det blir litt mye av det gode, men skuespillerne gjør en helhjertet jobb.

Men med sine to timer og tre minutter føles filmen etter hvert langdryg og en smule kjedelig for undertegnede.

Romanen det hele er basert på er skrevet av Mary Ann Shaffer og Annie Barrows. Den ble utgitt i 2008. Shaffer, født 1934 var en amerikansk redaktør, bokhandler og redaktør. Det er tydelig at hennes arbeide og lidenskap førte denne historien i pennen. Boka er hennes debut og hun rakk aldri selv å få oppleve utgivelsen. Hun ble altså forfatter etter sin død.

Jeg har ikke lest boka og vet ikke hvor tro den er til filmen.

Alt i alt er denne filmen en hyllest til det skrevne ord og hvordan livet fortsetter i skinnet av et stearinlys. Så jeg skal ta filmen på ordet og lese boka bak den. Man anbefales nemlig det i sluttteksten. Så håper jeg at skriften og fantasien er bedre enn filmen.