Anmeldelse: Guardians of the Galaxy Vol. 3

Det nærmer seg faktisk ti år siden James Gunn introduserte oss for Guardians of the Galaxy, et filmkonsept få publikummere hadde kjennskap til.

Nå, med to enkelt-filmer til, to opptredener i Avengers, en liten svipp innom Thor og en julespesial senere, er dette en av de mest populære filmseriene i dag.

Opprinnelig spøkte det noe for James Gunns ansettelse hos Disney, da noen gamle Twitter-meldinger kom til overflaten i 2018, som «ikke samsvarte med selskapets verdier». Filmen har derfor vært på vent, og Gunn fikk fyken. Dette gjorde også at Warner Bros. så sitt snitt til å kapre den populære regissøren til sitt eget superhelt-univers hos DC, der han rakk å mekke den voldelige pseudo-oppfølgeren til den Oscar-vinnende Suicide Squad, uten å ta med seg noe trofé eller nominasjon for sin egen film. De gamle sinnsforvirrede konsersjefene i musehuset angret seg, og siden de antagelig visste at ingen regisserer en Guardians of the Galaxy-film som James Gunn, måtte de trygle ham om å komme tilbake. En liten pandemi senere, er filmen klar.

I det tredje volumet av serien, møter vi den samme banden med Peter Quill aka. Star Lord, Rocket, Groot, Mantis og Drax, som forsøker å etablere et nytt samfunn på Knowhere (et gigantisk romvesen-hode som flyter gjennom verdensrommet). Gamora glimrer med sitt fravær, som er noe komplisert å forklare om du ikke har sett de to siste Avengers-filmene. Freden blir dessverre avbrutt, når en av bandens medlemmer ligger for døden, og våre helter legger ut på et redningsoppdrag for å redde deres venn.

Det er ingen hemmelighet at Marvel-universet har vist slitasje de siste årene siden Avengers: Endgame i 2019, der flere av filmene har blitt holdt tilbake grunnet pandemien og Disneys fremgang på strømmefronten, der det ikke bare er blitt filmer, men også TV-serier av ymse kvalitet.

Hver gang en av disse filmene dukker opp, er det vanskelig å ikke snakke om «superhelt-trøtthet», som flere publikummere og til og med markante filmregissører har uttrykket over et tiår. Det er kanskje ikke før 2020-årene dette virkelig har blitt en realitet, og publikum er blitt lei av de samme gamle udødelige gude-menneskene som leker putekrig i store metropoler og leker i blodet til uskyldige menneskeliv. Jeg har selv mistet mye av denne interessen for superhelt-sjangeren, men Gunns Guardians er innenfor en sjanger jeg aldri går lei av; romopera og science fiction.

Filmen er en god «return to form» for James Gunn, og det er hyggelig å se han få lage en siste film med karakterene han skapte i den første filmen i 2014. Gjengen har fortsatt den samme sjargongen og kameratskapet i mellom seg, som fungerer godt. Særlig Rocket får skinne godt her, der vi får et godt innblikk i hans tragiske bakhistorie, som kan minne noe om Martin Rosen sin animasjonsfilm The Plague Dogs fra 1982. Vi møter også oteren Lyla, hvalrossen Teefs, og Floor, en karakter som ligner morder-kaninen av Caerbannog fra Monty Python and the Holy Grail her. Det ser ut til at Gunn har satt seg kraftig inn i dyrevern-politikken, noe som gir denne tredje filmen en uventet mørk tematikk enn det man kunne ha forventet seg.

Det kan også se ut til at Gud har forlatt Marvel-universet, om han noensinne eksisterte der. Derfor har nok en skurkete skikkelse tatt hans plass, for å perfeksjonere universet. Chukwudi Iwuji spiller rollen som den maktgale High Evolutionary, som har en ny visjon for dette herjede universet. Iwuji er morsom i rollen, men blir altfor karikert og ensidig til at han virkelig kan kvalifiseres som noen god skurk. Marvel har stadig vekk et skurke-problem, og det har ikke vært til før nylig at de har blitt anerkjent for gode motparter i filmene sine, og Guardians-filmene har ikke vært særlig annerledes ved unntak av Kurt Russell som den levende planeten Ego i forrige film. High Evolutionairy fungerer som en motivasjon for heltene våre, en det er deilig å hate, men gir ikke blir litt for ensidig.

Filmen lider kanskje av litt for mange karakterer, der vi i tillegg til High Evolutionairy i skurke-rollen, også skal introduseres for Adam Worlock spilt av Will Poulter, som det har vært hintet til at skal dukke opp i de forrige filmene. Worlock er en Supermann-lignende karakter, og Poulter gjør en morsom tolkning, selv om han kanskje ikke passer like godt inn i alle scenene.

Action-sekvensene er svært gjennomførte, særlig en som befinner seg i et klassisk korridor-blodbad, som er så overdrevent at det er som om det var stjålet rett ut av tegneseriene. Guardians-filmene er også kjent for sin humor, som det var så mye av i de to første at de nesten faller i kategorien sci-fi-komedier. Denne har også mye av den samme humoren, men det er tonet mer ned for å gi plass til de store følelsene og mer seriøse scenene, som er noe jeg ikke trodde disse filmene var i stand til å gjøre.

Noen andre problemer ligger kanskje i filmens tilknytning til dette utrolig omfattende Marvel-universet. Dette er ikke en kritikk som kun tilhører denne filmen, men flere Marvel-filmer. De to andre filmene klarte å stå godt på egne bein, i mens denne befinner seg i vakuumet av den intergalaktiske evighetskrigen, der forhold mellom noen karakterer har blitt endret i andre filmer som Gunn ikke har hatt like mye med. Likevel gjør de en god jobb med å latterliggjøre disse komplikasjonene litt, som gjør det lettere for den gjengse Marvel-publikummeren å følge med i timen.