Anmeldelse: Guardians of the Galaxy Vol. 2

KINOMAGASINETs anmelder gir Guardians of the Galaxy Vol. 2 terningkast 5.

Guardians of the Galaxy Vol. 2 er ikke like vellykket som den første filmen, men sjarmerer likevel sin vei ut av oppfølgerhelvetet.

En gigantisk tentakel-monster faller ned fra himmel og en gruppe superhelter kjemper mot monsteret, med unntak av et lite tre som er mer opptatt av å danse til Electric Light Orchestras klassiske sang, Mr. Blue Sky. Kameraet panorerer mens treet danser rundt og er utvitende om det episke slaget som foregår i bakgrunnen. Sverd er trukket, raketter er avfyrt, folk blir skadet. Men ingenting er viktigere enn å se Baby Groots dansrutine.

Helt fra åpningsscenen forteller filmskaperne bak Guardians of the Galaxy Vol. 2 deg at selv om de skal gjør ting på samme måte som første filmen, så er fokuset annerledes. Filmen skal ikke bruke humor for å støtte plottet, men skal bruke plottet for å støtte humoren.

I 2014 tok Marvel sin største risiko og ansatte en regissør mest kjent for skrekkfilmer, James Gunn, til å lage en sci-fi film basert på ukjente karakterer der en av hovedkarakterene er et levende tre.

Det var så usannsynlig og så overraskende at den første Guardians of the Galaxy skulle lykkes, at det å gjenta det i oppfølgerfilm virker helt umulig.

Det hele er løst ved å lage en to timers lang film om en samtale mellom en gutt og hans far.

James Gunn er tilbake til regissørstolen – i tillegg til å være manusforfatter. Han gjør noe ingen andre Marvel-filmskapere har gjort siden den første Iron Man i 2008, nemlig å si farvel til Marvels filmunivers og alle båndene til The Avengers-filmene. James Gunn bruker ikke én sekund på å minne deg om Thor, eller «infinity stones», og lager i stedet en film som er mer opptatt av familiebånd enn de siste fire Fast and Furious-filmene tilsammen.

En god del av filmen dreier seg om forholdet mellom voktere, og hvordan de egentlig ikke var et team i første filmen, og ikke engang venner. Star-Lord og Rocket Raccoon kjemper hele tiden for lederposisjon, selv når det setter teamet i fare. I tillegg er Star-Lord opptatt med at Gamora kritiserer hvor egoistisk og dum han er, og den uuttalte romansen mellom dem.

James Gunn er tydeligvis interessert i å utvikle karakterene – ikke gjennom plott som i den første filmen – men gjennom andre karakterer. Å se Star-Lord møte en mann som hevder å være hans far er interessant nok. Det som gjør dette viktig er hvordan Star-Lord reagerer foran Gamora, og hvordan hun hjelper å overbevise Star-Lord om å møte mannen, i tillegg til å konfrontere hans frykt for forlatelse.

Selv om en stor del av Guardians of the Galaxy Vol. 2 handler om Star-Lord og Ego – spilt strålende av 80-tallets ikonet Kurt Russel – er filmen også opptatt av å utvikle resten av teamet. Drax er ikke bare en brutal drapsmann fylt med hat som tar alt bokstavelig, nå begynner han å akseptere tapet av familien hans og å leve videre. Gamora er mer enn bare en snikmorder, hun må konfrontere sin søster Nebula – som vil drepe henne – og at de ikke er så annerledes enn de trodde.

Og Rocket Raccoon får en overraskende god karakterutvikling. Her utforskes den psykiske skaden og ensomheten som eksperimentering i denne skalaen fører til: en vaskebjørn er utviklet til en drapsmaskin.

Filmens største overraskelse er hvordan Gunn & Co. får deg som seer til å bry deg om sidekarakterer som Nebula og spesielt om Yondu, som deler en stor del av filmen med Rocket Raccoon. Biologi kontra oppvekst er sentral i filmen og Gunn bruker Ego og Yondu for å utforske forskjellen mellom å være en far og en pappa.

Men filmen er morsom, for all del. James Gunn mikser på mesterlig vis alt fra stille, emosjonelle scener til humorscener der Baby Groot smelter publikums hjerter med søthet, til scener med en karakter med navn «Taserfjes».

Guardians of the Galaxy Vol. 2 oppleves som en film i litt mindre skala enn den første filmen, med stort fokus på små scener der to karakterer bare prater. Og mesteparten av filmen skjer i bare to steder. Dessverre følger filmen Marvel-formelen i tredjeakten der teamet må kjempe mot et gigantisk vesen som truer å ødelegge verden.

Heldigvis holder filmen sin fargepalett inspirert av 70-tallets bowlinghaller. Fargene, sammen med nytt lydsporet «Knallgode Låter Vol. 2», skaper mye av magien i filmen, der store deler av handlingen faktisk er drevet av både kjente og glemte moderne klassikere.

Guardians of the Galaxy Vol. 2 føles litt gammel og klisjefylt, men likevel klarer den å bli fersk. Takket være et større fokus på karakterer og humor, som likevel klarer å formidle sterke følelser.

OBS: Filmen har fem forskjellige små scener under rulleteksten, så ikke gå ut av kinosalen med engang!

Stor takk til SF Kino Stavanger for presseadgang.