Anmeldelse: Grensen

Grensen er en kjærlighetsfilm, hvor det å finne tilhørighet kan komme med en pris.

Det er noe forfriskende med en film som Grensen. Den er ikke redd for å være annerledes, men tar likevel opp temaer som er relevante og gjenkjennelige.

Her er det familie, tilhørighet, kjærlighet og identitet som er de store spørsmålene som Grensen har som basis.

Grensen gjør noe som blir gjort alt for sjeldent i nordisk film. Nemlig å bruke sjangerfilmen som et virkemiddel til å fortelle noe dypere. Mulighetene som dukker opp når sjangerfilmen brukes på den måten er tilnærmet uendelig. Det er lettere å finne passende metaforer, du kan tøye stikken lenger for uten at det føles unaturlig og du kan sette ting på spissen for å få frem poenget. Det er nettopp dette Grensen gjør så bra.

Det er kanskje ikke så rart, siden Grensen er basert på en novelle skrevet av John Ajvide Lindqvist. Lindqvist skrev også boken som den svenske filmen La den rette komme inn (2008) er basert på. Den bruker også sjanger for å komme under huden på disse karakterene. En sosialrealistisk vampyrfilm. Det er en av de beste svenske filmene, om ikke nordiske filmene, de siste ti årene.

Grensen når kanskje ikke det nivået, men det er en fascinerende, mørk og søt historie som tar opp grunnleggende spørsmål om tilhørighet og identitet, men gjør det på en måte som er inspirert av eventyr og sagn.

Alt blir tatt på alvor, og derfor tar vi det på alvor. Selv om det er ting som skjer som vi tradisjonelt ikke ville sett på som realistisk, så er det måten det blir fremstilt på som gjør at det ikke føles unaturlig.

Når følelsene er så igjenkjennbare, så har det ingenting å si at det som skjer er litt fjernt fra vår egen virkelighet. Det kan gjøre det mye bedre. Optimalt så betyr det at, hvert fall jeg, kaster meg enda hardere inn i filmen.

Grensen er en film jeg ønsker jeg likte mer enn jeg gjorde. Den vant meg til slutt over rundt en time inn i filmen med en av årets mest fascinerende sex-scener, men før det så hadde jeg vanskeligheter med å komme meg ordentlig inn i filmen.

Jeg klarer ikke helt å sette ord på hvorfor. Kanskje det var sminken, som så bra ut, men alltid gjorde meg bevisst på at dette er bare sminke.

Jeg hadde også litt trøbbel med å sette meg inn i Tinas sinnstilstand. Det er åpenbart at hun har det kjipt, kun føler seg hjemme ute i naturen med de ville dyrene. Problemet var vel at jeg ikke kjente det på kroppen. Det som ofte gir følelser hos meg når jeg ser en film er sterke relasjoner og hvordan relasjoner utvikles. I La den rette komme inn, så er relasjonen mellom Oscar og Eli det som får filmen til å nå de store høyder. Den kjenner jeg på kroppen. Der ser jeg hvor stor påvirkning de har på hverandre.

Jeg følte aldri helt på det i Grensen. Relasjonen mellom Tina og Vore er en jeg alltid føler meg på utsiden av. Det er øyeblikk som er veldig bra, men det er en avstand som jeg aldri helt klarer å komme meg over. Det er synd, for denne typen film er noe jeg absolutt burde elske.

Til tross for det, så er det mye bra her. Det faktumet at denne filmen er såpass annerledes enn mye annet nordisk film er i seg selv en grunn til å dra å se den. Det er dybden og de kompliserte følelsene som gir Grensen den makten den har. Det er en sensuell og mytisk følelse over hele filmen som er nydelig. Den klarte bare ikke å fange meg helt på de elementene jeg setter mest pris på, men det er så mye å hente i denne filmen at å finne noe man liker, er lett. Det er en grunn til at den vant Un Certain Regard under Cannes-festivalen 2018.