Anmeldelse: Good Time

Du får en «good time» på kino hvis du drar og ser Good Time, mener KINOMAGASINETs anmelder.

Twilight-stjernen Robert Pattinson forsøker seg på atskillig mer krevende materiale i det dramatiske marerittet av en kveld som finner sted i Good Time – og lykkes med stort hell.

Good Time er en amerikansk krim/dramafilm regissert av brødrene Ben og Josh Safdie, og var en av filmene som var med i hovedkonkurransen påCannes-festivalen i 2017.

Good Time handler om Constantine «Connie» Nikas (Robert Pattinson), en småforbryter fra Queens, New York som får med seg sin mentalt utfordrede yngre bror, Nick (spilt av regissør Ben Safdie), på et bankran.

Filmen åpner med en scene hvor Nick sitter i en terapitime hvor Connie plutselig dukker opp og kjefter på terapeuten og tar med seg Nick vekk derfra.

Brødrene skildres som om de er svært glade i hverandre, hvor Nick tror at Connie er den eneste i verden som virkelig bryr seg om ham. Som publikum innser vi derimot raskt at Connie er en mildt sagt umoralsk person som kanskje bryr seg litt om lillebroren sin, men har null empati for så mange andre mennesker.

Connie drar altså med seg Nick for å rane en bank. Det hele blir selvfølgelig en fiasko, og Nick havner i arresten, mens Connie er desperat etter å få ham ut. Connie trenger ti tusen dollar for å kausjonere ut broren, og Good Time følger natten hvor Connie gjør sitt beste for å få tak i disse pengene, hvor han utnytter alt og alle som havner i sin vei.

Good Time har en interessant visuell utførelse, hvor Safdie-brødrene og fotograf Sean Price Williams fanger omgivelsene i New York på en mørk, skitten, kaotisk og truende måte.

Et svært høyt tempo, og et rastløst, håndholdt kamera bidrar til å fange en urovekkende, nervøs og dramatisk stemning i det natten, hvor ingen har en «good time» bare blir mer og mer forskrudd og dramatisk.

Filmens visuelle stil vil nok imponere mange, med neon-belysningen fanget på sin skitne måte litt utenom det vanlige, et pulserende, hektisk og iskaldt synth-basert soundtrack signert elektronika-artisten Oneohtrix Point Never, og en inntrengende bruk av nærbilder som fanger nervøsiteten, svetten og angsten i hovedkarakterene og spesielt Connie.

Noe jeg tror noen tilskuere derimot vil slite med er selve karakteren Connie og hvordan filmen sentrerer seg rundt ham, og følger denne karakteren gjennom den elleville natten.

Connie er en karakter hvor hans eneste gode kvalitet er at han er glad i lillebroren sin, men selv dette på en usmakelig måte da han i filmens åpningssekvens tar med seg broren Nick vekk fra et psykiatrisk behandlingssenter til fordel for å utføre et bankran.

I jakten på å skaffe de ti tusen dollarne som er nødvendig for å kausjonere ut broren tar Connie en rekke mer og mer umoralske og motbydelige valg.

Robert Pattinson gjør på sin side dog en svært god rolletolkning av Connie, og det blir tross karakterens motbydelige væremåte likevel nokså fascinerende å se på. Tiden som ungpikeidol er så visst over for Mr. Pattinson!

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.