Anmeldelse: Gold

Gold får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder.

En middelmådig film med en svett og røykende Matthew McConaughey i spissen.

Stephen Gaghan er best kjent for sitt talent som manusforfatter, et talent som har gitt han en velfortjent Oscar-statuett. Med sterke filmer som Traffic og Syriana på cv’en, er forventningene store når han er involvert i en ny film.

Regiprestasjonen hans i Gold er helt grei, om noe halvhjertet. Jeg ble derfor ikke overrasket når jeg oppdaget at Gaghan var den tredje regissøren i rekken, etter at både Michael Mann og Spike Lee hadde vært involvert i prosjektet.

Denne gangen har dessverre Gaghan overlatt manusskrivingen til Patrick Massett og John Zinman, to manusforfattere som er best kjent for sitt arbeid med Lara Croft: Tomb Raider og flere middelmådige TV-serier.

Gold sitt manus er preget av å være forutsigbart, og til tider kjedelig og uutforsket, med tanke på alle mulighetene den fascinerende sanne historien den er inspirert av byr på. Gold har et svakt manus, som selv den beste regissør og skuespiller ikke kan gjøre til en over gjennomsnittlig god film.

Mye av manusets svakheter kan skyldes filmens fortellerstemme. Stemmen forteller oss alt vi trenger (og ikke trenger) å vite, og som et resultat er store deler av filmen preget av lite spenning og få overraskelser. Heldigvis blir kvaliteten på manuset bedre mot filmens siste del, og helhetsinntrykket av filmen løfter seg en god del.

Matthew McConaughey (Dallas Buyers Club, Interstellar) har flere ganger vist at han er en strålende skuespiller, og at han er flink til å endre utseende og væremåte for sine minneverdige filmroller. I Gold går han fullt inn for å overbevise i rollen som den amerikanske lykkejegeren Kenny Wells. Han har lagt på seg mange ekstra kilo, og lite hår, uren hud og gule tenner er i fokus.

Dessverre får McConaughey såpass lite å spille med at hans skuespillertalent gjør lite for å løfte denne filmen. Han prøver så godt han kan, men karakteren hans blir mer enn noe annet enn en irriterende lykkejeger som vi føler skadefryd for når ting ikke går hans vei. Til tross for dette er McConaughey’s skuespillerprestasjon filmens største styrke.

Bryce Dallas Howard spiller den eneste kvinnelige rollen i Gold som har en hensikt foruten å være pen. Men hennes karakter får dessverre ikke nok dybde eller skjermtid, og hun blir dermed like uinteressant som store deler av resten av rollebesetningen.

Gold er inspirert av en sann historie, men manusforfatterne har tatt seg veldig stor frihet med den sanne historien, og årstall, nasjonaliteter og karakternavn har blitt endret. Som et resultat har manuset lite å komme med, og man kan ikke unngå å tenke at filmen kunne vært mye bedre dersom de hadde valgt å holde seg tro til den utrolige, men sanne historien.

Etter strålende filmer som The Wolf of Wall Street, American Hustle og There Will Be Blood fremstår Gold som en mindre interessant og dårligere skrevet film om den amerikanske drømmen og jakten på materiell lykke.

Filmens siste del er den som redder Gold fra en bli en dårlig film. I begynnelsen går det sakte fremover, og jeg sliter med å bli engasjert i handlingen og karakterene. Etter hvert oppstår det komplikasjoner for Kenny Wells, og jeg begynner å interessere meg for hva som kommer til å skje med han og hvordan han håndterer de mange utfordringene. Selv om jeg aldri føler empati for den gullelskende og svetterøykende mannen oppstår det en tilfredsstillende skadefryd i det jeg ser hans materielle lykke bli utfordret.

Gold ble Golden Globe-nominert i en av de kategoriene som i minst grad reflekterer filmens generelle kvalitet; beste originale sang. Iggy Pop’s «Gold» er en god sang, der Iggys stadig mørkere stemme høres mistenkelig ut som Leonard Cohens. En velfortjent nominasjon, men også det eneste fra Gold som faktisk fortjener en så prestisjefull filmprisnominasjon.

Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.