Anmeldelse: Godzilla II: King of the Monsters

Monstrøs og kolossalt!

Helt siden jeg som guttunge så Roland Emmerich’s Godzilla fra 1998 så har jeg hatt en fascinasjon for gigantiske monstre som pulveriserer hverandre med en skyskraper i ene hånden og et cruiseskip i den andre. Dette spetakkelet og kaoset var mitt i blinken for en niåring som sitt eneste kriterium var å skru av hjernen å drømme seg bort.

I voksen alder så bor fortsatt denne niåringen et sted inne i meg, men smaksløkene mine krever litt mer enn bare crash, boom og bang.

Godzilla II: King of the Monsters er Warner Bros. sin tredje film i deres nye monster-univers. Vi startet med Godzilla (2014), etterfulgt av Kong: Skull Island (2017), og nå returner vi til alles favorittøgle og hans kamp mot uhyrer fra jordas indre!

La oss prate litt om det visuelle, som er et aspekt som denne filmserien alltid har mestret veldig bra. Monstrene er kolossale og mektige på lerretet. De får menneskene til å virke som ubetydelige mikroorganismer. Jeg elsket designet på monstrene og jeg elsket bruken av visuell magi for å få deg til å føle deg liten i selskap med giganter.

Du betaler for å komme å se monstre sloss, og det får du i bøtter og spann!

Av alle gigantiske monsterfilmer jeg har sett, så har ingen imponert meg så mye som denne filmen har. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke så den i IMAX, for denne er definitivt laget for det formatet. Man føler det helt inn i beinmargen når disse skapningene kræsjer inn i hverandre.

Hvis du er kjent med mytologien til Godzilla fra det japanske filmstudioet, Toho, så vil du nok dra litt ekstra på smilebåndet her. Dette er fordi Warner Brothers virkelig har gjort en innsats med å vekke til live disse klassiske Kaiju-monstrene fra 50- og 60-tallet. Vi møter en tre-hodet drage med navn King Ghidorah, et flyvende flamme-reptil ved navn Rodan og en kjempemøll ved navn Mothra. Både karakterdesign og lydeffekter er ikke annet enn spektakulære på disse skapningene.

Jeg har skrytt masse av monstrene frem til nå, men er det ikke mennesker i filmen også, spør du? Jo, det stemmer.. dessverre.

Menneske-karakterene har aldri vært det mest interessante med monsterfilmer, men det føles som om filmskaperne bak disse filmene alltid prøver så hardt de kan med å holde hovedfokuset på disse menneskene. Tanken bak det er nok at de vil at vi som seere skal kunne ha noen å relatere oss til, men da burde i hvert fall manuset klare å gi meg en grunn til at jeg kan kunne skape en relasjon til det karakterene opplever.

Vi møter blant annet Vera Farmiga, Millie Bobby Brown og Kyle Chandler i hovedrollene som kjernefamilien i filmen. De har en bakgrunnshistorie som hadde potensiale til å emosjonelt treffe meg, men det faller dødt. Dette er fordi hver gang denne familien er på lerretet så mater de meg med såpass mye eksposisjon og informasjon at jeg kjente kjedsomheten snike seg på.

Denne familien er også omringet av et hav av militære karakterer som ikke utgjør noe annen nytte enn å bli trampet på og spist opp. Filmskaperne prøver å etablere en gruppe av menneskene som «de snille» og en annen gruppe som «de slemme», men i det store og det hele så føles alle sammen bare ut som en flokk høner i en hønsegård hvor reven løper løpsk.

Så til syvende og sist så vinner denne filmen på rent visuelt spetakkel alene. Monstrene er fenomenale og en fryd å være vitne til. Menneskene i filmen er uinteressante og er kun tilstede for å vekke monstrene til live, for så å manøvrere de gjennom manus slik at vi seere kan kose oss med litt action.