Anmeldelse: Gledelig jul

Henrik Martin Dahlsbakken, som tidligere har gitt oss filmer som Rett Vest og senest En affære, er tilbake og denne gangen har han laget en julefilm med mange kjente fjes i rollene. Men er den morsom?

Selv om Gledelig jul er gjennomsyret av klassiske julefilm-klisjeer, så er den overraskende nok morsom.

Kinojulen er kanskje litt usikker for øyeblikket. Derfor er det godt å vite at det er en god julefilm der ute som sitter og venter på publikum.

Filmen er skrevet av Erlend Loe og regissert av Henrik Martin Dahlsbakken.

I Dahlsbakkens julefilm drar vi litt ut på landsbygda for å møte Annemor (Anne Marit Jacobsen) og Frank (Otto Jespersen), som på lille julaften bestemmer seg for å droppe Sydenturen og heller feire julen hjemme med familien. Familiefaren Frank inviterer dermed familien til første julefeiring hos dem på ti år, men er noe uforsiktig med leveringen av budskapet, som får familien til å tro Annemor har fått kreft. Dermed kastes den merkelige familien inn i julens gleder på både godt og vondt når mørke hemmeligheter kommer frem.

Gledelig jul er full av sjarm. Henrik Martin Dahlsbakken har laget en fin liten julefilm som vet hvor den skal. Filmens kanskje viktigste støttespillere ligger i rollebesetningen, særlig filmens to hovedkarakterer, Annemor og Frank.

Anne Marit Jacobsen gjør en utrolig søt og sjarmerende rolle, som vi virkelig føler med og får vondt av når det går dårlig. Otto Jespersen er også fantastisk som den litt for maskuline faren som forsøker å få bekreftelse fra sin familie at han har vært en god rollemodell gjennom årene, ettersom han har vært noe fraværende gjennom oppveksten deres. Resten av rollene er også utrolig godt spilt og bringer oss inn i en svært dysfunksjonell familie.

Manuset, som er skrevet av ingen ringere enn Erlend Loe, som folk kjenner godt for Kurt-bøkene, står sterkt her. Han har skapt gode karakterer som alle får sin rettmessige del av handlingen. Selv om det ikke er alle karakterene som får skinne like mye, er de fleste meget godt skrevet og ikke minst morsomme. Loe skildrer karakterene på en måte som gjør filmens handling noe dyster, men ikke for mye (siden det tross alt er jul), og alle må få gavene sine til slutt. Vi blir dratt med inn i en noe ellers dyster julestemning, men som likevel klarer å være sjarmerende og koselig. Filmen blir også uventet politisk, da andre verdenskrig og «svenske tilstander» stadig dukker opp i dialogen og som gjør filmen veldig morsom.

Fotoet i filmen er gjort av Dahlsbakkens bror, Oskar Dahlsbakken, som har vært cinematograf på flere av brorens tidligere filmer. Her har de fanget den dystre julestemningen i bygda godt, samtidig som selve settingen minner veldig om noe fra Alf Prøysens univers. Vi kan se flere av kjennetegnene ved Dahlsbakkens filmskaping, med lange tagninger og store wide shots, som er et stort pluss i boken.

Filmen treffer dog ikke på alle steder. Den går inn i flere typiske julefilm-klisjeer, der alt ordner seg siden det tross alt er jul, som man skulle ønske filmskaperne kunne prøvd å unngå. Det er en film som er ganske optimistisk til juletradisjonene, noe den kanskje kunne problematisert bedre. Filmen gir mange enkle konklusjoner, som er veldig typisk for julefilmen som sjanger. Alle karakterene får heller ikke like mye skjermtid, som for eksempel barna spilt av Tarjei Sandvik Moe og Alma Günther, som er litt dumt med så gode skuespillere. Manuset har på en måte ikke plass til alle. Det oppleves også at søskenforholdet mellom Iben Akerlies og Nils Jørgen Kaalstads karakterer ikke skildres så godt som det kunne gjort. Bjørn Eidsvågs rolle er også utrolig merkelig og nesten litt kleint å beskue. Det føles ikke som han er der av noen annen grunn enn for å ringe julen inn for det norske folk.

Gledelig jul er en veldig morsom julefilm som definitivt vet hvordan den skal underholde publikum. Uansett om du er klar for julen eller ikke, er Henrik Martin Dahlsbakkens Gledelig jul en fornøyelig tur på kinoen.