Anmeldelse: Girlhood

Girlhood får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

Girlhood er en røff og viktig skildring av en tøff jentegjeng i dagens franske virkelighet.

Girlhood er en fransk film som viser et annet Frankrike enn vi kanskje er vant til å se på film. Her ser vi ikke noe til det romantiske Paris, croissanter, vin og andre elementer i kjent bohem-stil. Drømmen om nettopp dette eksisterer nok, men det er en mye tøffere virkelighet Girlhood har å by på.

16 år gamle Marieme er hovedkarakteren i filmen. Hennes liv i en fattig og sliten utkant av Paris legger bakteppet for filmen, og vi får følge hvordan hun opplever nedturer både på skolen og hjemme. På skolen er det få muligheter for at Marieme kan skaffe seg en utdanning. Det er Mariemes ønske å gå på skolen for å få kunnskap, og dermed komme nærmere det livet hun ønsker seg. Men slik går det absolutt ikke. Utdanning blir ikke noe alternativ for Marieme, og da hun får beskjed om dette reagerer hun med å begynne å henge sammen med tre røffe jenter i en støyende jentegjeng.

Hjemme er det heller ikke bare enkelt for Marieme da hun føler mye ansvar for sine to yngre søstre. Moren er nødt til å være mye borte fra hjemmet for å arbeide, og Marieme sin storebror skaper vanskeligheter da han anser seg selv som en leder for familien, og styrer og kontrollerer sine yngre søstre med jernhånd.

Alle disse elementene er med på å sette grunntonen for filmens viktige og noe samfunnskritiske tematikk. Hele tiden fremmes elementer i filmen som understreker problematiske ting i dagens samfunn. Ett eksempel er da Marieme og resten av jentegjengen drar sammen på shopping. På kjøpesentret møter firkløveret negative fordommer fra en butikkansatt grunnet deres hudfarge. Dette er blant de viktige emnene som det settes søkelys på. Også kvinnesynet får sin plass, spesielt synes dette godt i storebrorens syn på Mariemes rettigheter, men også i Marieme sine tanker om seg selv og egen framtid.

Girlhood er den siste filmen i regissør Céline Sciammas trilogi om oppvekst med Water Lilies (2007) og Tomboy (2011) som de to tidligere filmene. Disse tre filmene omhandler ulike personer, men fellesnevneren er at handlingen dreier seg rundt brytningstiden mellom barndom og ungdomstid. Sciamma er bare 34 år gammel, men har allerede mottatt mange priser for sine tre oppvekstskildrende filmer. Blant annet vant Girlhood prisen for beste film under Stockholms internasjonale filmfestival i november 2014, og både Water Lilies og Tomboy stakk av med mange prestisjetunge nominasjoner og priser da de kom for noen år tilbake.

Filmen viser fattige kår i et ungdomsmiljø som er preget av gjenggrupperinger, og vi ser det hele fra ungdoms perspektiv. Slåssing blant både gutter og jenter i de ulike gjengene er helt vanlig, og det å hevde seg, vinne og vise styrke virker som en nødvendighet for å overleve rent psykisk. Hvis det ikke blir så voldsomt som med slåssing, slenges det gjerne kraftige og høylytte ordvekslinger mellom de ulike gjengene; dette minner nesten som en slags battle. De verste ord blir sagt, men det menes kanskje ikke så mye med dem – dette er en stil og en måte å få tiden til å gå. Marieme vil egentlig bare passe inn og være normal, men på veien tar hun likevel flere dumme valg i en verden full av begrensninger.

I tillegg til vanskeligheter og problemer får også det klassiske bildet av ungdomsjenter en plass i filmen. Spesielt i noen scener hvor de fire jentene i gjengen har tatt inn på hotell, fester og lever over evne, kommer drømmen om glamour, penger og lykke fram. Nettopp i en scene fra hotellrommet, hvor jentene danser og mimer til Rihannas låt Diamonds, blir jentenes situasjon lett å identifisere seg med. I denne scenen får man se de skjøre drømmene og lengslene som skjuler seg bak en noe håpløs situasjon. Scenen med Rihannas sang er like lang som selve sangen, lyssettingen er noe eventyrisk, og med jentenes miming framstår scenen til å begynne med som en musikkvideo. Flere av karakterene ser rett inn i kameraet, og oppnår en slags «øyekontakt» med publikum. Denne bevisstheten om kameraets tilstedeværelse er med som et virkemiddel.

Et annet virkemiddel som benyttes gjennom hele filmen, er at det med jevne mellomrom tones ut til svart mellom scenene. Da blir bildet svart en god stund, og samme rytmiske og noe intense musikken skaper lydbildet hver gang dette skjer. Slik jeg tolker det markerer denne uttoningen av bildet en overgang, en forandring eller ett vendepunkt i Marieme sitt liv.

Marieme går gjennom en lang og omveltende reise i filmen, og noen av hennes valg fører henne ut i en noe mørk og nokså skummel verden. Men kontrastene er til stede i aller høyeste grad; der livet og miljøet er som svartest, er det tynne grenser mot det glamorøse og stilige.

Girlhood sin skildring av et vanskelig ungdomsmiljø er en nokså mørk beretning. Filmen er svært god kvalitetsmessig, og det er tydelig at teamet bak denne produksjonen kan filmspråket og filmens virkemidler, og dette utnytter de i aller høyeste grad. Underholdningsmessig kan Girlhood kanskje bli noe tynn, men filmens autentisitet veier opp for nettopp dette.

Takk til Hamar Kino for presseadgang.