Anmeldelse: Gemini Man

Like verdifullt som et blankt kopiark.

Ang Lee liker å ha en fot inne i de teknologiske fremskrittene som skjer både foran og bak kamera. Denne gangen tar han en film som har vært under utvikling siden 90-tallet.

Ønsket med Gemini Man har alltid vært å fremstille en klone av en skuespiller uten å ty til en annen skuespiller som er tretti år yngre.

Fra idé til manus og fra manus til ferdig film var en lang prosess. Det tok over 20 år å flikke på denne historien. Nå som endelig teknologien er der, så ser vi hvordan «de-aging» får den 51-år gamle Will Smith til å slåss mot Will Smith slik man husker ham fra serien The Fresh Prince of Bel-Air (1990-1996).

Resultatet av det er flott. Resultatet av filmen er noe helt annet.

Henry Brogan (Will Smith) har tenkt til å pensjonere seg fra yrket som leiemorder for de amerikanske myndighetene. Henry begynner å tvile på sine egne ferdigheter innenfor feltet etter hans siste oppdrag, som gikk suksessfullt, men kunne gå veldig galt. Han får vite noen sjokkerende detaljer om den personen han nylig drepte, som leder han på en farlig ferd hvor han blant annet blir kjent med leiemorderen Danny (Mary Elizabeth Winstead). Brogan blir plutselig et mål og må flykte fra en leiemorder litt utenom det vanlige: en yngre utgave av seg selv.

Ang Lee er en ambisiøs regissør. De visuelle effektene i den kritikerroste Historien om Pi (2012) var strålende og han tok 3D-effekten et hakk ut av normalen i en scene hvor fiskene flyr ut av den sorte bilderammen. Hans neste prosjekt var Billy Lynn’s Long Halftime Walk (2016), som var skutt i 120 bilder i sekundet, fikk ikke like god gjennomslag hos kritikerne. Det er synd at Gemini Man ikke er en opptur.

Teknologien har jeg ingenting å utsette på. Det er litt uvant å se en film med høy bilderate (denne kan – om du vil og har muligheten – sees i 60 bilder i sekundet hos noen norske kinoer i Norge). Noen kinoer i utlandet vil få muligheten til å vise den i 120 bilder i sekundet. Dette gir en veldig levende og oppslukende film, sammenlignet med 24 bilder i sekundet som har vært filmstandard i over 90 år.

Dette briljerer i actionscenene! Det er særlig én actionscene som virkelig viser hvorfor det er bra at man tester grensene på mulighetene til å gi mer eskapisme i film.

Det som definitivt selger filmen er også «de-aging». Den er fenomenal. Den fjerner mye av de forstyrrende elementene (særlig i øynene) vi har sett når filmer har benyttet seg av disse triksene de siste årene. Gemini Man faller ikke i «uncanny valley»-gropa, hvor ansiktene ser ekstremt realistiske ut, men det er likevel noe som skurrer. Og hvis det er noe som skurrer, så blir vi litt frastøtt av å se det.

Dette gjelder ikke bare i ansiktene, men kropp også. Hvis vi ser hvordan klonen beveger seg kontra den gamle Brogan i filmens actionscener. I Captain Marvel var det åpenbart at det var en 70-år gammel Samuel L. Jackson med et ungt fjes. Dette skjer aldri i Gemini Man. Den unge klonen er rask og smidig, som utgjør en trussel mot Brogan.

Dessverre kan ikke den høye bilderaten og de visuelle effektene redde en utrolig platt og kjedelig historie. Antagonistene i filmen fremstår som blanke kopier av antagonister vi har sett før og ytrer klisjéfulle replikker stivere enn godt pisket krem.

Man tripper fra scene til scene og bevitner noe som egentlig minner meg mest om en «cutscene» fra et Playstation 4-spill. (Det er kanskje ikke så rart når mange videospill har høyere bilderate enn film). Akkurat som i en «cutscene» ser vi kjedelige karakterer som prøver å presse ut informasjon i replikker fra et tynt manus, med enkelte komiske stikk fra Benedict Wongs karakter midt oppe i alt det som blir forklart.

Kameraet klipper på simple «shot-reverse-shot»-tagninger eller med noen voldsomme zoominger uten noen konsekvente idéer på hvorfor disse valgene blir tatt. Litt som om dette var et testprosjekt for teknologien og ikke for å formidle det viktigste i en sjangerfilm som dette: å faktisk fortelle noe.

Det er uinspirert. Hele pakka. De alvorlige replikkene og dialogdrevne fikk meg til å synke ned i stolen av flauhet. Ikke en gang Mary Elizabeth Winstead og Will Smith, som gjør det beste ut av det og har en grei kjemi, kan redde dette.

Filmen er en heller søvndyssene affære som rister deg opp fra trøttheten med en gang flukten begynner, eller eventuelt den utilsiktede humoren. Det er produktplasseringene av både Budweiser og Coca-Cola som presser seg enda mer opp i fjeset ditt enn den grufulle Pepsi-scenen i World War Z og Beats-reklamen i den fjerde Transformers-filmen. Jeg hadde ikke vært overrasket om Will Smith kom til å synge «do do do do dood, do do do dood, do do do do do dood, always Coca-Cola!»

Nei, jeg spøker ikke. Det var faktisk så pinlig.

Denne videospillfølelsen som jeg nevnte tidligere er ikke nødvendigvis et minus. Den høye bilderaten hadde vært helt utmerket i en av mine favorittfilmer fra 2015: Hardcore Henry, som bare utifra traileren, gir oss en tydelig videospilleffekt og virkelighetsflukt i sine actionscener. Her har du heller et eksempel på hva Ang Lee burde prøvd seg på med 120 bilder i sekundet. Se heller Hardcore Henry, for den høye bilderaten blir et minus i Gemini Man som åpenbart ikke sikter etter en videospillfølelse.

Det er faktisk litt vanskelig å finne hva Ang Lee sikter til her, som kan komme fra alle årene Gemini Man har vært en kasteball mellom manusforfattere, regissører og til og med studioer. Et sted på reisen har kreativiteten forsvunnet. Noe underholdningsverdi kan man selvsagt hente herifra, men i bunn og grunn er dette en klone av mange andre actionfilmer, og gir meg ikke så mye å tygge på når rulleteksten snurrer inn.

Jeg synes det er synd, da Ang Lee er en regissør som har kommet med gode dialogdrevne dramafilmer i hjemlandet samt hatt store ambisjoner i sine Hollywood-prosjekter. Jeg var ikke særlig begeistret for Hulken (2003), men jeg beundret hans personlige stemme og kreativitet i å få tegneseriestilen mikset inn med historien om den sagnomsuste superhelten. I Gemini Man ser jeg bare store ambisjoner bak kamera (bilderate) og i etterproduksjonen («de-aging»), men ingenting i kjernen av verket. Og det er det som teller.

Les mer om filmproduksjonen her i vår filmomtale:

Will Smith mot Will Smith