Anmeldelse: Gaia

På sporet av noe bra.

Gaia handler om Gabi (Monique Rockman), som sammen med sin skogvokterpartner Winston (Anthony Oseyemi) skal på et rutineoppdrag i urskogen. De kommer fra hverandre, og Gabi møter en far og sønn som lever i ett med naturen. Det viser seg imidlertid at denne naturen ikke bare er fredfull.

Barend (Carel Nel) og sønnen Stefan (Alex van Dyk) har levd lenge i denne skogen, og Barend mener han har funnet Gud og at hun er det som lever i og under skogen.

Det kommer tidlig frem at sporer fra sopp har en parasittisk natur, og noen skumle soppvesen truer freden. Gabi drømmer om hvordan soppen infiserer og overtar menneskekroppen, et tydelig hint om hva vi har i vente.

Gaia starter som en klassisk skrekkfilm, men endrer snart natur når Gabi finner Barends manifest.

Sterke visuelle effekter og drømmelignende sekvenser får meg til å tenke på 2001: A Space Odyssey, mens andre deler minner meg sterkt om Annihilation. Musikken er perfekt med på å underbygge en uhyggelig stemning.

Til tider blir enkelte av sekvensene noe lange, så ikke forvent en film hvor det hele tiden skal være full fart. Her bygges det stemning, og målet er ikke å gi «jump-scares».

Forholdet som bygges mellom Gabi og Stefan føles naturlig, selv om handlingen kun strekker seg over det som virker som noen få dager. Gabi virker som en fornuftig karakter, men det er allikevel forståelig at hennes virkelighetsoppfatning får seg en knekk.

Lydeffektene fungerer særdeles godt, fra knirkingen i trærne til de lettere lydene som akkompagnerer soppenes sporer.

Man kan muligens stille spørsmål om hvorvidt effekten av soppene skaper hallusinasjoner og om dette er med på å vri på hva som er ekte og ikke, men det er lite som tyder på at filmskaperen (Jaco Bouwer) forsøker å villede publikum.

Gaia er kanskje det man kan kalle en økologisk skrekk-thriller. Allikevel blir det mennesket som utgjør den mest tydelige trusselen. Bibelske referanser florerer, noe som til syvende og sist tar vekk litt fra opplevelsen. Det som kunne blitt noe eget og spennende, mister essensen og blir enda en film hvor man føler at man har sett noe lignende før.

Avslutningen, etter at tittelkortet kommer opp, skaper en sterk følelse av at noen ikke visste hvordan de skulle avslutte handlingen og dermed gikk for en klassisk skrekkfilm avslutning.

Jeg hadde store forventninger til at dette kom til å bli en film som skulle skille seg ut fra mengden, men flere elementer gjør at den visner heller enn å blomstre.

Gaia er absolutt ingen dårlig film. Det visuelle er fantastisk, lydeffektene og musikken er godt integrert, men historien skrumper inn som en tørket sopp.