Anmeldelse: Free Solo (IMAX)

Tre mil nordover, litt øst og oppover, henger Alex Honnold. På en fjellskrent under himmelhvelvingen. Sjølberga med ingenting.

Free Solo åpnes med et gisp. En kamerabevegelse som flyter sømløst over en gigantisk fjellvegg. En rød liten flekk dukker opp og vi ser at det er et menneske som klamrer seg fast til denne mammuten av en skrent. Vi skimter en skog langt der nede og mennesket i den røde trøya ser ut til å flyte oppover en flat granittvegg. Svetten begynner å sile nedover kroppen og jeg er bare en tilskuer i en kinosal, som føler jeg er på randen til å falle ned gjennom lerretet.

Mannen i den røde trøya er Alex Honnold. Han er en amerikansk klatrer som har de siste ti årene bodd i en varebil. Han reiser rundt og begir seg på klatreutfordringer. En av dem er såkalt frisoloing: en gren innenfor klatresporten hvor man klatrer uten tau eller sikringsutstyr. Hans idoler har bestått av en rekke frisoloer, som har møtt sin skjebne i dramatiske fall. Han befinner seg i Yosemite nasjonalpark, hvor vi finner El Capitan, en av favorittattraksjonene i klatrermiljøet. Fjellet har et 900 meter høyt loddrett stup, som har vært sentrum for klatrere i årevis. Sammen med et dokumentarcrew trener han seg opp til å være den første i verden som klatrer denne voldsomme skrenten i frisolo.

Noen mennesker har vannvittige mål. Å være førstemann på Sydpolen, krysse Atlanteren eller å spille gjennom Super Mario raskest mulig. Amerikaneren Alex Honnold har i mange år hatt et litt mer vågalt mål, men for ham handler livet om det man greier å prestere. Han er utrolig disiplinert og forklarer til oss om alle mulige løsninger på problemene man kan oppdage når man klatrer. Her ser vi at filmskaperne er mest interessert i å komme til bunns i den innadvendte atleten og utforske hvorfor han ønsker å gjøre dette her. Det er nemlig ikke et dødsønske. Det er hans drøm.

Filmteoretikeren Bill Nichols redegjorde for ulike moduser man kunne fortelle en dokumentar på. Det som fascinerer meg i Free Solo er hvordan den tar den velkjente fluen-på-veggen-modusen til et høyere nivå (bokstavelig talt). Filmens profesjonelle filmfotografer må være rolige observatører når de henger i tau ved siden av Alex og bytter ut minnekort på digitalkameraene eller heiser seg oppover. I nasjonalparken er det nemlig ikke lov med droner, så her har mannskapet stått på skikkelig for de nervepirrende bildene.

Men filmskaperne er ikke bare en stille observatører. Det er et friskt pust å se samarbeidet Alex har med sitt crew og hvordan filmen balanserer mellom fortellerteknikkene. Man funderer på om det gir et ekstra press for klatreren når man har en kameramann på en vaier like i nærheten. De svetter i hendene like mye som meg og stiller seg selv de viktigste spørsmålene. Hva om vi er grunnen til at han faller til sin død?

Det er en del lærdom å ta fra filmen. Jeg har ingen interesse eller planer om å drive med slik klatreaktivitet. Men det intime blikket vi får på han gir oss en form for forståelse på denne frisoloingen. Alex går detaljert til verk. Han forteller nøyaktige grep og stillinger samt alternative måter man kan løse et problem på.

Jeg føler jeg nesten har fått et lite kurs i fjellklatring med på kjøpet og man trenger ikke engang å være tørst på ekstremsport for å nyte filmen. El Capitan er ikke lenger bare en lang granittvegg. Den blir livliggjort av Free Solo.

Dokumentaren raser veldig fort unna. Den kan være litt for simpel, men filmen vet hva den er og hva den vil gi oss. Den er lett å like. Hadde det bare vært naturbilder, så hadde ikke verdens største IMAX-lerret fanget meg, men når man har mennesket i fokus, så øker den spenningen og filmopplevelsen. Bytt ut popcornbegeret med kalkpose, for du kommer til å svette hendene dine i hjel gjennom hele filmen.