Anmeldelse: Free Fire

KINOMAGASINETs anmelder er ikke imponert over Free Fire

Free Fire er en kaotisk film satt til ett sted med mange karakterer.

Personlig har jeg en tendens til å glede meg ekstra over filmer hvor handlingen er satt til få eller kun ett sted. Dette var en av grunnene til at jeg hadde litt forventninger til Ben Wheatleys Free Fire. Når det i tittelsekvensen dukker opp et veldig kjent navn som executive producer, nemlig Martin Scorsese, så ble forventningene enda høyere.

Filmen handler om en våpenhandel på 70-tallet som foregår i en nedlagt lagerbygning. Det er stort sett alt man trenger å vite. Selvfølgelig går noe galt, og det ender med skuddvekslinger.

Free Fire starter med at vi følger to av karakterene i en campingbil på vei til våpenhandelen. Denne åpningssekvensen virker lovende, da vi skjønner at noe har skjedd allerede før vi kommer inn i historien. Stevo (Sam Riley) har blitt banket opp, men vi vet foreløpig ikke hvorfor. Dialogen er kreativ og språkbruken fargerik, og tankene fører umiddelbart til filmer som Goodfellas og The Departed (begge regissert av Martin Scorsese). Vi blir etter hvert introdusert for flere av karakterene, og samtlige karakterer er rappkjeftede og lite respektfulle når de kommuniserer, både med hverandre og motpartene.

De første 20 minuttene er jeg fortsatt optimistisk, for dialogen og tempoet fungerer godt. Så starter skuddvekslingen. Ved å bruke mye halvnær- og nærbilder kommer vi tett på karakterene, og bruken av litt bevegelse i kamera forsterker dette. Denne måten å filme på holdes oppe også gjennom kaoset som så forløper, og det er vanskelig for tilskueren å få en oversikt over hvem som er hvor, og hvem som skyter på hvem. Dette er selvfølgelig tilsiktet fra regissørens side, og det fungerer en stund. Dessverre varer denne delen så lenge at man etterhvert blir litt sliten og ønsker en liten pustepause med en eller annen form for oversikt over hvor karakterene er.

Dette er en film med mange karakterer: Stevo (Sam Riley – Control), Frank (Michael Smiley – Kill List), Justine (Brie Larson – Room), Chris (Cillian Murphy – Inception), Ord (Armie Hammer – The Lone Ranger), Vernon (Sharlto Copley – District 9), Gordon (Noah Taylor – Charlie and the Chocolate Factory), Harry (Jack Reynor – Sing Street) og flere.

Heldigvis er kostyme, frisyrer og ansiktshår såpass markant forskjellig (men allikevel tidsriktig) at det ikke er noe problem å skille mellom de forskjellige karakterene. Problemet er at det aldri skapes et klart bilde av hvilken karakter filmskaperen ønsker at vi skal ha sympati for, eller heie på. Når man da sitter og ser på en veldig lang sekvens hvor karakterene roper og skyter mot hverandre, så blir det rett og slett kjedelig i lengden. Det er heller ikke et klart mål for hvordan filmen skal ende, noe som fører til at den ebber ut i ingenting.

Free Fire er ikke en elendig film, men den har like mye negativt som positivt ved seg. Skuddvekslingene er kreative og til en viss grad realistiske (de bommer mye), og det er humor her. Dessverre blir det langtekkelig. Dialogen er tidvis veldig morsom, men andre ganger faller den helt flatt. Måten det er filmet på fungerer for å komme inn på karakterene og skape kaos, men det blir også litt slitsomt når vi hele tiden er så tett på.

Musikken passer til 70-tallet og kostymene, men den blir enkelte ganger veldig påfallende uten at den nødvendigvis blir minneverdig. Skuespillerprestasjonene er stort sett på et veldig høyt nivå, og grensen mellom humoristisk og realistisk heller mer mot det parodiske jevnt over. Vernon (Sharlto Copley) spiller kanskje mest overdrevet, men det blir tidlig gjort klart at denne karakteren virkelig er slik. Jeg vil peke ut Sam Riley som et av høydepunktene i filmen, han stjeler hver eneste scene han er involvert i.

Det er ikke vanskelig å se hva Free Fire forsøker å få til, men dessverre lykkes den ikke gjennom hele den korte spilletiden.

Takk til SF Kino Ski for presseadgang.