Anmeldelse: Fra balkongen

Ole Giever har laget en film utenom det vanlige med Fra balkongen. Tross flere svake områder ender KINOMAGASINETs anmelder likevel opp med en femmer på terningen.

Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg til? Hvordan føle meg sett på Facebook? Det er virkelig de store spørsmålene om det å være menneske som Ole Giæver grubler over i sin siste film Fra balkongen.

Utsikten til verden kan bli ganske snever fra balkongen på Bjølsen i Oslo, fra Giævers navle, gjennom innfall formidlet av voice-over-stemmen hans gjennom hele filmen.

Jeg tror han klarte å zoome ut i tilstrekkelig grad til å gjøre sitt knausgårdske doku-prosjekt til noe mer enn en samling snap-chats, øyeblikksbilder fra en privilegert hvit manns verden anno 2016.

Han gjør det samme som i den kritikerbejublede Mot naturen, tar deg med på hovedkarakterens indre reise som noen ganger stemmer med bilder vi ser, og noen ganger kontrasterer dem. I sin egenfinansierte første spillefilm, Fjellet undersøkte han menneskesinnet og de universelle kreftene i oss gjennom en historie om to kvinner. I Mot naturen spilte Ole Giæver selv den eneste rollen, Martin.

Med Fra balkongen forlater Giæver naturens ensomhet og inviterer oss helt hjem, bokstavelig talt. I forrige film forsøkte hovedrollen å flykte fra familien og relasjonene, nå forsøker han å finne seg selv i hverdagen. Nå har regissøren ikke lenger et alibi gjennom å portrettere en rolle når han deler sine unevnelige tanker med filmpublikummet, han spiller seg selv. Filmen minner sterkt om Karl Ove Knausgårds doku-romanserie «Min Kamp» både i form og språk, og regissøren utleverer også både egne foreldre, kone og barn.

I tillegg til hovedrollen har Giæver både manus, regi og casting på sine hender. Han bretter seg selv ut, som Knausgård, uten nåde: I Mot naturen fikk vi se ham runke, i denne filmen blir vi vitne til mer sjelelig onani: Hans innerste tanker, flaue klipp fra egen ungdom og hvor hjelpeløst og følelsesløst han har det i 2016 som far, ektemake og kanskje også som filmprodusent. Kunne han ikke funnet på noe mer spennende enn å filme sitt eget lille liv gjennom et helt år?

Filmen vokste sakte på meg. Jeg måtte innrømme at jeg kjente meg igjen, at den vekket sterke følelser. Joda, jeg irriterte meg voldsomt, hadde trengt en pute når mora hans dummet seg ut, humret godt og fikk tårer i øyekroken.

Men jeg kjedet meg også tidvis på randen til å duppe av. Filmen krever deg om du skal få noe ut av den. For å vurdere om dette er en god film, må du velge om du skal se den som en selvbiografisk dokumentarfilm, et kåseriaktig filmdrama eller et egosentrisk kunstprosjekt.

Med fiksjonsbrillene på irriterte jeg meg mye over dårlig og tilfeldig historiefortelling.

I dokumentarfilmsjangeren kunne jeg more meg over ekte hjemmevideoer fra Ole Giævers barndom kryssklippet med de meste ekstreme Facebook-snutter. Jeg elsker også tidskoloritten med referanse til norsk virkelighet siste tiår: Geir Lippestad, Tre nøtter til Askepott og også Knausgård. Men som dokumentarfilm ville jeg slakte den ulekre og altfor brå klippingen uten synlig grunn, og ofte uten noen bro til neste klipp.

Siden alle Ole Gievers filmer er plukket ut til å vises på store filmfestivaler, og som regel er elsket av «folk som har greie på» film, så holder jeg en knapp på å se Fra balkongen som en collage i kunstfilm-sjangeren. Da stemmer plutselig alt. Det fungerer dermed helt fint å klippe fra hjemmevideo hvor vesla lærer å sykle, gjennom tegnefilm fra framtiden om når krokodillene har tatt over verden, til hauger av døde kropper som lempes ned i en massegrav.

Det vises mange filmer på kino for tiden med dokumentariske trekk. Likevel ligner filmen lite på for eksempel Brødre, der regissøren filmet sine sønner gjennom åtte år.

Giæver filmer nærmere navlen. Som i Drib velger også Ole Giever å skyte inn metakommentarer underveis, for eksempel der kona «disser» ham for å være altfor selvopptatt, eller der vi hører ham gi regi til en av skuespillerne. Så det er ikke nødvendigvis sant det han viser oss, men det føles ekte, og viktig. Han snakker til oss, øre til ansikt, gjennom den fjerde veggen. Men samtidig ser han seg selv utenifra, så du vil aldri møte blikket til hovedrollen. Grepet gir den lille distansen Giæver trenger for å være så hudløs. I tillegg er vår antihelt tidvis til å le av. Litt glimtvis «Woody Allensk» selvhøytidelighet på det beste.

Humoren er svart, men jeg syns det er vanskelig å holde humøret gjennom tema som sorg, død, forgjengelighet og overflatiskhet. Det er fare for at du går ut fra kinosalen med tristhet i hjertet, derfor er jeg ikke sikker på om distributørens merkelapp «komedie» passer helt.

Den rotete historiefortellingen gjenspeiler det indre livet til en gjennomsnittlig Facebook-bruker i Norge i dag. Vi dveler akkurat så kort ved de store spørsmålene, før vår bevissthet klikker over på noe annet interessant. Jeg kunne kritisert Fra balkongen for å bruke ekstrem-scener spekulativt for å holde på oppmerksomheten vår, jeg våknet virkelig opp innimellom! Men filmen viser bare mennesker akkurat slik vi lever våre liv på nettet, gasser oss i grusomheter, deler det drøye.

Jeg digger kontrastene mellom lyd og bilde: Mellom for eksempel Google Maps-innzooming fra jordkloden til balkongen på Bjølsen, og musikksporet «Alzo spracht Zarathustra» som innvarsler at dette skal handle om de viktige spørsmålene i livet. Mot naturen hadde spesialkomponert musikk og bar mer preg av å være en dramatisk spillefilm. I Fra balkongen klipper Giæver heller inn lyden av hverdagen, musikken vi hører på, hverdagsstøy av familieliv og bursdagsfeiringer. I tillegg selvsagt til Ole Giævers stemme, som viser vår antihelts bekymringer, tanker om hvordan leve sitt liv og lengselen etter å føle noe. Filmen svarer ikke på noen av de store spørsmålene den stiller.

Du kan gå å se Fra balkongen for å se deg selv utenifra, Ole Giæver innenifra eller for å le av filmregissøren og hans familie. Jeg tipper at om noen tiår vil denne filmen være viktig å se for å forstå den tiden vi lever i nå. Fra balkongen ga meg et intens spark i sida. Selv om den var både kjedelig og irriterende i blant, så gjorde den akkurat det god kunst skal: Gi lyst til å forstå verden og seg selv.

Nesten uten en tråd

Norske Fra balkongen er åpningsfilmen under Oslo Pix